mai 2012

Stupid girl

Så. Mye. Piss. Jeg er så dum! Angrer på at jeg i det hele tatt kunne tenke tanken. Om folk hadde visst det, må de tro jeg er helt sinnsyk, og det har jeg stor forståelse for! Jaja, gjort er gjort, og jeg skal aldri gjøre det igjen!
Er livredd nå for tiden. Det er bare et spørsmål om tid så er du borte. Hvorfor måtte det skje? Og jeg kan ikke beskrive hvor lei jeg er av "Da blir det jo lettere for deg. Det er jo bare bra, da kommer du lettere videre". Tror du ikke jeg vet det? Ærlig talt så orker jeg ikke gå gjennom det samme igjen. Jeg vet hvordan det ender, og jeg vil ikke glemme! Ikke denne gangen..

Finn på noe mer kreativt om du vil si noe. Jeg vet godt hva som er best for meg, og jeg orker ikke høre det fra alle andre. I tillegg til at jeg er så lei meg nå, så det funker dårlig. Lurer på om jeg i det hele tatt hadde takla situasjonen bedre om jeg bare var litt mer positiv. Men neeeeida, stuck as negative.



 

Slowly fading away



Info #1 - Nå som jeg har fått meg et ordentlig kamera, og siden jeg i tillegg har stor interesse for fotografi kan du ikke se bort ifra et par innlegg fyllt med bilder og/eller fotoshoots. Selvfølgelig skal ikke denne bloggen bli til en fotoblogg, den skal fortsette å være et sted jeg kan fylle med tanker, meninger og nå også da bilder. Er det en forandring du liker?

There is always hope



Jeg ville gjort alt

Herregud, husker du i det hele tatt hvordan samtalene var? Husker du hvordan det var å være forelska? For en herlig følelse det er!
Ordene du sa er som brent i hjernen min, og det vet du. Du sa du aldri skulle gjøre meg noe vondt. Du sa at du alltid skulle være der for meg. Du sa så mye, og det er det jeg husker best. Jeg hater hvordan ting har blitt! Jeg gjør ikke annet enn å gråte når jeg tenker på det.. Du skal vite at du virkelig har forandret livet mitt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette. 



Jeg er dum, da, det skal jeg ikke legge skjul på. Har gått gjennom samtalene nå. Og fy faen det gjør vondt! Jeg kunne gjort alt, og da mener jeg virkelig ALT for å gå tilbake og gjenoppleve de første samtalene. Og nå som du skal dra.. vet jeg ikke hva jeg gjør. Har allerede tatt sorgene på forskudd, og du aner ikke hvor jævlig det er. Alle drar jo fra meg. Seriøst, jeg har ikke ord engang! Og nå sitter jeg her og skriver rett fra hjertet uten stopp om hva jeg føler. Det er så vanskelig! Du ignorerer meg med vilje, snakker ikke med meg med vilje, har sagt så utrolig mye til meg som du ikke aner hvor mye betydde og fortsatt betyr og nå skal du dra. Og jeg kan ikke gjøre noenting med det! 

Du er en dust. Det vet jeg, men jeg verken klarer eller vil innrømme det. Da får du det som du vil, og jeg hater når du får det som du vil bare fordi du alltid har rett. Det er så utrolig dårlig gjort! Du har faktisk alltid ligget et skritt foran meg. Du har alt skjønt det for lenge siden og jeg skjønner det nå. Hva er best? Joda, det du sier er best.

Jeg blir så sippete nå som alt skjer på en gang! Orker ikke nevne det engang, blir så deppa. Akkurat nå driter jeg i alle meninger om dette innlegget eller meg som skriver det, det er sånn jeg føler det, og det er min blogg.

I wonder what goes through your mind when someone mentions my name to you

Dette freaker meg ut. Dagen min er egentlig kort summert i disse ordene: Sannhet, tårer, meldinger, venninner, trøst, sjokolade, mer tårer og Heroes. 




Sometimes I wish I never met you


// copyrighted

Then there would be no need to impress you. No need to want you. No need for loving you. No need for crying over you. No need for heartbreaks. No need for pain or tears. No need for forgotten promises. No need for rejected hugs. No need for crying myself to sleep. No need for scars. No need for acting like you care. No need, for everything you've done to make me feel absolutely nothing.


But then again, i'm glad i did met you. Cause you were the one who always asked me if anything was wrong. You were the one who loved me for me. The one who cared when everyone else didn't. The one who listened. The one who stayed up late just to hear me talk about the most random shit ever. You were the one who i told secrets to. The one who though me new things. The one who laughed at my bad jokes. The one who did things, just for me. And now, you're the one i can't forget.

- Tekst av http://klovh0lt.blogg.no, men den passer virkelig til min situasjon også! 

Hva har bloggen gjort for deg?

Jeg lagde denne bloggen for min egen del, det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg trengte et sted å samle tanker og meninger, et offentlig sted hvor jeg kan dele det med andre. Men nå etter en stund har jeg fått endel tilbakemeldinger på at andre faktisk kan relatere seg til det jeg skriver. At folk kan kjenne seg igjen og ta del i det jeg føler. Og hvor sprøtt er ikke det? Det hadde jeg ingen forventninger om, men det er jo kjempekoselig!
I tillegg til at jeg har fått så mange koselige kommentarer både i kommentarfeltet, på facebook og ved å se at det er en del som trykker på "liker" knappen under innleggene. Det gjør meg så glad! Det gir meg masse motivasjon, og det får meg til å ville blogge mere og bedre. Og også da ikke bare for min egen del, men for å vise andre at det er flere som har det tøft i livet, og at man ikke er alene.



Jeg ser jo på statistikken at jeg har endel lesere, men jeg har dessverre ikke stor peiling på hvem som faktisk har fulgt meg helt fra begynnelsen og ikke. Men uavhengig av om hvor lenge du har fulgt meg, om du er innom for første gang nå eller om du har lest bloggen fast i et par dager..:
1: Hva har bloggen gjort for deg?
2: Har du kunnet relatere deg til noe eller er det en annen grunn til at du leser den?
3: Hva liker du og hva liker du mindre bra?
4: Har du fulgt bloggen lenge? 

Vær så snill?

Interresant blogg jeg har? Nope. Så mye å gjøre på skolen for tiden! Fremføringer i alle fag + tentamener og hele pakka på en gang! I tillegg til konfirmasjonsforbredelser siden jeg skal stå til konfirmasjon på søndag. 

Akkurat nå er jeg skikkelig forvirra. Vet ikke om det kan være fordi jeg ikke har blogga på en stund at jeg ikke har "fått alt ut", men bærer på det alene. Merker i hvert fall en stor byrde nå, og etter at jeg fikk et lite sammenbrudd ettter skolen på torsdag, er jeg så mentalt svak. Det skal ikke mye til for å få meg til å ta meg selv i å gråte eller bli såra eller at det stikker i brystet.
Gode venner har jeg, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten noen av dem!

Men ærlig talt tror jeg ikke det er noen andre enn meg selv som kan gjøre noe med meg. Får ikke den setningen til å gi helt mening, men det gjør ingenting av livet mitt akkurat nå uansett så..





Hvorfor? Seriøst, hvorfor ser du på meg? Hvorfor snur du deg ikke vekk når du møter blikket mitt? Det gjør faktisk vondt. Veldig vondt. Får alltid en mistanke om at du gjør det med vilje selv om du kanskje ikke gjør det. But you know me - always negative!

Jeg aner ikke om du engang leser bloggen min, men noen av de nærmeste venninnene mine tror det. "Selvfølgelig gjør han det. Jeg ville gjort det hvis jeg var han. Du legger det jo ut på facebook, han ser det, og leser bloggen din. Han bryr seg jo.". Men er det sant? Bryr du deg i det hele tatt lenger? Eller er du som du selv sa at gutter er: "Tøffer seg for å være kule."? Altså.. Gutter må være harde som stein bare fordi det er et rykte å ta vare på. 

Jeg trenger ikke ha det som før. Du trenger ikke like meg, og jeg trenger ikke like deg. Det behøver ikke bli sånn! Jeg vil bare at du skal forstå. Forstå at alt var en misforståelse istedenfor å bare svare kjekt med å si "jeg bryr meg ikke lenger". Jeg vet at du har følelser, jeg er ikke dum. Jeg vet at du har en ordenetlig grunn til å reagere som du gjør, for du er et menneske. Jeg vil bare  vite hvorfor. Fortjener jeg ikke det, synes du?
Tenk hvis du faktisk hadde VISST hvor jævla mye du har påvirka meg? På bare et par måneder og BANG, så er du stuck i livet mitt. Jeg beundrer deg altså.. om du virkelig er over meg og ikke bryr deg i det hele tatt. Skulle ønske det var like lett for meg.

Tenk hvis du hadde visst at jeg faktisk tenker på deg så fort jeg blir alene. Så fort jeg får anledning. Ikke bevisst, men det er en vane. En vane jeg ikke klarer å børste vekk fra meg. Den ligger og gnager på meg hele tiden, og jeg aner ikke hvordan jeg skal stoppe det!

Tenk hvis du hadde visst at jeg faktisk har grått over deg. At jeg klarer å få hva som helst kobla til noe du har fortalt meg. Lista er lang. Men du forstår det bare ikke! Jeg skulle ønske du forsto, men du gjør tydeligvis ikke det..

Hadde jeg bare kunne være sikker på at du leste bloggen min, hadde det vært lettere. Men om du gjør det, skal du vite at jeg bare vil snakke med deg. Bare en gang, så trenger du aldri høre fra meg igjen, om det er det du vil. Jeg vil bare være forsikra om at jeg ikke trenger å være anspent eller bekymra lenger. Det er alltid noe i luften, og jeg vil ha det vekk. Vet ikke om du føler det samme, men uansett... Vær så snill?