mars 2012

Hater at han ser

Blogger med lange mellomrom nå, men siden det er påskeferie blir det nok endel bedre. Nei, vent.. Har en fullbooka ferie egentlig, men skal nok likevel få pressa inn et par innlegg :))

Ikke så veldig mye nytt siden sist. Var Åpen Kveld på skolen i går, og han var jo der. Han sto ved cafèen og gikk rett forbi meg, og så meg i øynene. Lenge. Å som jeg hater at han gjør det! Det er akkurat som han erter meg fordi han vet såå godt at jeg liker øynene hans så godt i tillegg til at jeg har det vanskelig rundt alt med han. 



Selv om ting har roet seg litt ned nå, og jeg merker følelsene forsvinner litt og litt, er det fortsatt vanskelig. Vanskelig å se han om dagen, og det å tenke på samtalene vi har hatt. Selv om jeg ikke tenker like mye på det, så tenker jeg på det. Og det er da jeg blir lei meg igjen, for jeg vet at det aldri blir sånn igjen.

Altså, de som kjenner meg veit hvor teit jeg er. Og dette er også veldig teit, men jeg tenker at på en måte så er han litt snill mot meg? Kanskje han ignorerer meg for min skyld? At når han skjønner at jeg mister litt og litt følelser, og han ser statuser på face som åpenbart ikke er siktet til han, så blir han glad?
Kanskje han er så smart og snill(?) at han vet at jeg kommer bare til å bli enda mer lei meg om det hadde fortsatt, og at han ignorerer meg for at jeg skal miste følelser og dermed bli glad igjen.

Hehe, eller så kan det selvfølgelig være at jeg er for naiv, da. Og det er heller ikke bra!  

Men vi fikk avspasering i dag pga. Åpen Kveld i går, så derfor drar jeg ut med Louise nå! God påskeferie :))

Er jeg slem? Egoistisk og kravstor?

Fin dag? Joda. Føler jeg endelig har nådd toppen av mine mål på skolen nå! Er så fornøyd som jeg kan bli :))

Men det må jo alltid skje noe negativt iløpet av en dag. Savner han så sykt nå for tiden! Selv om jeg er på vei over "dumpen" som jeg liker å kalle det, merker jeg fortsatt savnet. Alltid idèt jeg ser han, får blikkontakt eller tenker på han, så kjenner jeg det stikket i magen. Savn. En ren, ukontrollerbar klump av savn som kommer og går hele tiden. 


Aner du hvor mye jeg trenger deg? Alt skjer på en gang nå. Er så typisk, men sånn er det. Ja, sånn er det alltid med meg nemlig. Må alltid menge meg med folk som ikke klarer å holde det de lover. Jeg føler meg så jævlig desperat, egopstisk og dum, men jeg trenger deg. Det er alt jeg har å si. Du aner ikke!

Jeg har tenkt endel.. Aner ikke om det er bra eller dårlig, men jeg begynner å lure på om det kanske ikke er han jeg savner. For når jeg tenker etter hadde jeg vært like glad om det var noen andre jeg hadde hatt de minnene med. Om det var en annen som fortalte meg de tingene han gjorde, og fikk meg til å føle på samme måte:

Kanskje det jeg egentlig savner, er nettopp det jeg har nevnt nå. En som kan få meg til å føle meg som noe bedre enn jeg allerede gjør.


Er jeg slem? Er jeg egoistisk og kravstor? Det er spørsmålet jeg stiller megselv. For det er kanskje bare minnene jeg savner. Jeg klarer ikke slutte å tenke på det. Kanskje det bare er sånn hjernen min er. For selv om jeg ser han og kjenner savnet, så tenker jeg likevel aller først på alt han har sagt til meg. Og jeg synes det er vanskelig å forestille meg selvfølgelig, for han er.. han. 

Nok et improviserende innlegg. Liker det ikke, men måtte få ting litt på plass nå etter i dag. 

This is about a boy that is in love with a girl

"Kjærlighet skal ikke være lett". Tror det er de ordene jeg får høre mest nå for tida. Hater å se at jeg og andre venninner og bekjente ikke har det bra. Når alt handler om den ene gutten.
Er rett og slett så lei av alt nå! Eneste jeg vil ha er de ekte vennene mine, sol og sjokolade! Skolen dreper meg med prøver i alt mulig, innleveringer, framføringer og max med lekser. Derfor har jeg ikke hatt tid eller ork til å blogge heller. Skolen suger all fritid fra meg og jeg ender opp med 0 overskudd. Er alltid sliten, trøtt og lei. 

Og jeg klager som alltid :)) - legg merke til smileyen!!



Trodde jeg hadde funnet ut hvordan jeg skulle komme over deg. Trodde jeg kunne spole tiden tilbake, men nei. Jeg klarer ikke, uansett hva! Uker blir til måneder og jeg sitter fortsatt fast i bunnen av grøfta. Å grave seg opp med svake hender og et hode som ikke greier å tenke klart er ikke lett. 

Du hørte meg synge og spille gitar i dag, ikke sant? Tenkte du på meg i det hele tatt under den siste sangen på konserten? Navnet ditt må vel i hvert fall streifa deg en gang når han sa "This is about a boy that is in love with a girl"? Eller? Du sier du ikke har vært forelska i noen andre etter meg. Det gjorde meg glad. Trygg. Mer sikker. Men skulle likevel ønske jeg var den som kom først videre. Egoistisk much? Fint.

Ha en fin kveld (natt?) videre!

Skal? Skal ikke?

Skal? Skal ikke? Kort eller langt? 


// random, fin løve fra weheartit

Jeg gjorde det. Det ble kort, men med en smiley så ingen misforstår.

Det er tårer som renner nedover de kinnene

Jeg husker da vi fortalte hverandre at vi var glade i hverandre. Vi fikk ikke nok av hverandre, og det jeg gledet meg mest til hele dagen var da jeg kunne sitte og prate med deg i timesvis om alt og ingenting. Det var høydepunktet, det!

Nå er alt annereldes. Vi prater aldri og har ikke noe som helst kontakt. Vi unngår hverandre, gjør vi ikke? Det virker i hvert fall sånn. Og når jeg (uheldigvis?) får blikkontakt, føler jeg meg dum. Kjempedum faktisk. Akkurat som du tenker "Herregud, er hun fortsatt sånn?",  "Er hun fremdeles der?" eller "Seriøst, hva holder hun på med?". Er det rart jeg føler meg dum?



Nå går virkelig ingenting min vei i livet. Greit, jeg har venner og alt jeg trenger for å overleve, men nå som henne også går bort. Bokstavelig talt faktisk, skal hun gå bort fra livet mitt, og til himmelen. Det var henne jeg alltid støttet meg på når jeg var redd og grudde meg, når jeg gråt og når jeg ville bli glad. Når jeg trengte kos og en å være sosial med. Hva skulle jeg gjort uten deg, jenta mi? Hvis du bare kunne skjønne hvor mye du betyr for meg, hvor mye jeg har grått og hvor mye jeg vil gråte.. 

Livet kommer aldri til å bli det samme. Helt ærlig, hva skal jeg gjøre nå? Leve videre selvfølgelig. Men uten jenta mi og uten han. Sorgen over lille jenta mi er ille nok - helt ubeskrivelig, men jeg trodde faktisk at jeg var på vei oppover nå. At det skulle komme gode nyheter på rekke og rad nå, men jeg er kanskje for naiv. Det nytter jo ikke være positiv når alt en får er en tung og hard neve negativitet slengt i trynet. 


Akkurat nå ligger jeg i grøfta og graver. Jeg vil opp! Jeg vil ha det bra igjen, men etter nyheten de siste dagene om at den skjønne jenta som jeg har vokst opp med, lever sine siste timer akkurat nå, gjør at jeg mister håpet. Alt håpet er borte nå. Nå føles lyset i tunnelen enda lenger unna. Som om den ikke var langt nok unna fra før av. Livet skal ikke være lett.

Tårer som renner nedover kinnene på den jenta som alltid smiler, alltid ler. På den jenta som får andre i godt humør, og som er den som er sterk for andre sin skyld. Den jenta som alltid er der for vennene sine, og hjelper de det beste hun kan. Det er den jenta som gråter på skolen, som gråter seg i søvn og som gruer seg til å stå opp i morgen til verdens verste nyhet.