februar 2012

In my dreams, boy - that's obviously where you belong

Stolt av de som gidder å lese hele. Du forstår mer når du har lest ferdig.

Vi hadde matteprøve. Jeg ble tidlig ferdig og gikk ned en trapp i skolebygget for å se på en lærer fra barneskolen spille bordtennis. Det  var endel folk der, og jeg fikk en bra sitteplass ved siden av en god venninne. 

Bestemmer meg for å gå tilbake til klasserommet for å sjekke om bestevenninna mi er ferdig med prøven. Jeg møter henne på veien, og vi går sammen tilbake til rommet hvor gamlelæreren vår spiller bordtennis. Der står han. Han har visst stått der hele tiden, og han er helt oppslukt i spillet. 

Plutselig har tiden flydd fra han, og han rekker ikke bussen hjem, så det ender med at han, jeg og bestevenninna mi går sammen hjem. På veien hjem møter jeg mamma, lillesøstra mi og stefaren min. De er på vei til hytta, så jeg er alene hjemme for kvelden. Da jeg og bestevenninna mi skilles, sier vi hade og jeg og han fortsetter langs veien mot meg. Vi prater om alt og ingenting, selv etter alt som har skjedd. Endelig! Husker vi prata om ting vi allerede har snakka om før, og jeg hadde en deilig følelse i kroppen. Jeg var endelig ordentlig glad igjen!

Da vi kommer til mitt hus, sier jeg bare til han at "Du, jeg kan følge deg litt lenger bortover veien, jeg. Jeg er jo hjemme alene uansett". Han smiler, og vi fortsetter å gå. Dette er altså på vinteren, og plutselig kommer det en brøytebil foran oss som brøyter snø på fortauet. Brøytebilen tar hele plassen i bredden, så jeg og han løper over nabogjerdet. Jeg legger merke til at han løper ganske langt inn i hagen, mens jeg selv bare står rett bak gjerdet. Plutselig mister "sjåføren" (eller hva enn man kaller en som kjører den brøytebilen) kontrollen og kræsjer i gjerdet akkurat der jeg står. Jeg blir forslått i ansiktet og armen min er helt ødelagt. Men jeg merker ikke smertene, så han løper fram igjen og vi går bare videre som om ingenting har skjedd.



Vi går videre og snakker og ler. Har det utrolig hyggelig helt til han blir henta av moren som henter han langs veien med bilen deres. Mens han går inn i bilen, snur han seg mot meg og sier "Det var koselig å snakke med deg" eller noe, husker ikke akkurat. Husker jeg ble utrolig glad da. "Han synes også at det var hyggelig. Kanskje ting kan bli som før igjen da?".

Resten er kjedelig og uinteressant. Men et lite (heh, langt?) utdrag av en utrolig bra drøm jeg hadde natt til i går. Var så deilig å bare komme meg unna virkeligheten og drømme noe fint. Selv om det kanskje ikke er så realistisk akkurat nå, var det fint å føle ordentlig glede. 

When I need you most, you let me fall

LES: Flere som legger merke til at jeg ofte har annahvert innlegg om følelser og meninger? Haha, litt morsomt da. Merker også at det blir flere kommentarer på innlegg om følelser og slikt. Er det morsommere å lese om det enn om hva jeg mener om forskjellige ting?


 

Alt føles egentlig som om det blir skyvd lenger og lenger vekk fra meg. At jeg blir mer og mer alene på en måte. Forestill deg en lavasjø med en steinoverflate som deles i mange biter, som flyter lenger og lenger fra hverandre. Sånn føler jeg det. Alt som betyr noe for meg; han, pappa, enkelte venner, musikken og lille Martemor, hunden til pappa. Alt sammen bare flyter vekk fra meg.

Bedre blir det ikke av at det skjer så mye for tiden. Så mye som gjør at jeg trenger han mer enn noe annet. Han var den jeg kunne snakke med om ALT mulig. Klart jeg kan prate med mange av mine nærmeste venninner, men det blir ikke det samme. Enkelte ganger er bare en gutt den beste å snakke med. Og spesielt også han. Ingen er som han!

Men nå er han borte. Jeg får rett og slett ikke ordene hans ut av hodet. Når jeg lukker igjen øynene kan jeg se de for meg: "Det er helt over. Jeg gidder ikker mer". Jeg kan begynne å gråte når som helst bare jeg tenker på det.



Og akkurat nå som jeg virkelig trenger en som han å snakke med. Jeg hadde gjort så mye for å endre på den lille tingen i fortiden som forandret så mye. Tenk hvor vi kunne vært i dag. Det er noe jeg tenker på hele tiden.. Åh, jeg savner han så fælt!
Akkurat nå føler jeg egentlig bare et stoort flashback. Akkurat på denne tiden i fjor, skjedde det som skjer nå. Og jeg kom meg gjennom det så bra pga. han. Fordi han fikk meg opp bare ved å gjøre det klart for meg at det finnes bra gutter der ute. Han fikk meg til å føle meg spesiell og verdsatt igjen!

Men jeg kjente han visst ikke godt nok. Plutselig kræsja det, og vi ble begge usikre. Begge ble forvirra, og jeg skjønner godt hvordan han også hadde det. Men han vet bare ikke hvordan jeg hadde det, og hva som egentlig var sannheten. Og det kommer han tydeligvis aldri til å få vite heller, for han er ikke interessert i å snakke med meg. Det har han jammen meg klart å få vist at han ikke vil!


© copyright

Skulle bare ønske du kunne gitt meg en sjanse til. Bare starte på nytt og glemme dette. For jeg greier ikke å gå videre uten deg. Eller, jeg klarer det sikkert, men det virker helt umulig. Hvis du bare ville gitt meg sjansen til å i hvert fall forklare hva som er sannheten. At jeg fikk fortalt deg hvilken liten misforståelse som forårsaket at vi nå er hvor vi er. Så kunne vi ledd av det begge to. For det var ganske teit, ikke sant? 
Uff, teit ja.. Og jeg er superteit.

Fåtall som skjønner hva den siste setninga over her. Skulle forresten si at Marthe er utrooolig kul! Digger deg, jenta mi! Du er faen meg en av få som faktisk gjør så mye for at jeg skal ha det bra og du aner ikke hvor mye det betyr! Og jeg er alltid her for deg og, det vet du. Du fortjener kun det beste. Love you! ♥

Husk: Liker du best å lese innlegg om følelser og sånn siden det er det jeg får best respons på?

Blogg.no deler ut 50 parfymer fra ESCADA

fordi jeg er med i en konkurranse :))

escvinn2rr

Miley Cyrus



De som kjenner meg godt, vet hvilken Hannah Montana fan jeg var for et par år siden. Morsomt å tenke på.
Miley er fortsatt en stor inspirasjon for meg, og sangene hennes spilles fortsatt. Det er så lett å høre på sangene hennes, og jeg mener hun er en utrolig dyktig artist!

I tillegg er hun en flink skuespiller. Jeg kan se The Last Song om og om igjen, fordi Miley er rett og slett helt nydelig og fordi hele historien er utroolig søt på samme tid som den er trist. Jeg har alltid sett opp Miley, og det kommer jeg til å fortsette å gjøre. Det kan jeg si fordi jeg faktisk fortsatt kan det, etter alt styret som har vært i media om henne. Dessuten er hun bare helt rå!


♥ Miley Cyrus - You're Gonna Make Me Lonesome When You Go (Originally by Bob Dylan)

Han fikk meg så forelska i han...

Jeg vet jeg fortjener bedre. Jeg sa det til og med til meg selv før. Men likevel er det han jeg vil ha, og jeg vil ikke gi slipp. Jeg vil ikke ha noen andre, eller noen bedre.. Jeg er naiv nok til å fortsette å tenke på alt det positive; alle de fine minnene, alt han har sagt, alle latterkulene og de dagene da han var den eneste grunnen til at jeg ville på skolen, at jeg i det hele tatt ville stå opp om morgenen.

Han er fortsatt konstant i tankene mine, ikke bare når jeg ikke får sove. Og alt jeg ser og hører klarer jeg på en eller annen måte å forbinde med han. Jeg vet jeg er dum, men jeg kan ikke noe for det. Han fikk meg så forelska i han, og så droppa han meg for en liten misforståelse. Og han har gjort det helt åpenbart at å ta kontakt med han er helt meningsløst, for han gidder ikke mer.



Bare å se eller høre navnet hans, gjør vondt. Å vite at noen er lykkelig med sin kjæreste mens jeg ikke engang er halvveis på vei over en gutt, gjør vondt. Å vite at en annen jente snakker med han som jeg pleide, gjør vondt. Å se bilder av han, gjør vondt. Å se han, gjør vondt. Å tenke på alt det han og jeg har vært gjennom, gjør vondt, for det er bare minner igjen av det.

Oi, jeg overdriver! Bare skriver ned det første som faller meg inn, helt ærlig. Hva er poenget med å poste et innlegg akkurat nå? Ikke veit jeg, men føler bare for å få ting ned så jeg i hvert fall slipper å tenke på det hele tiden. Neida, jeg tulla, kommer til å tenke på det uansett. 

Give me summer






























DET GJØR SÅ VONDT

Alt minner meg om deg. Jeg klarer ikke slutte å tenke på deg, og på hva vi hadde. Tenk hva som hadde skjedd hvis ting bare hadde vært litt annerledes? Hvis en setning ikke var sagt? Kun en setning. En liten setning ødela så mye. Synes ikke du også at det er trist?

Vi var så forelska i hverandre. Du sa de søteste tingene til meg. De som vet hvem du er, kan ikke forstå meg eller hva jeg snakker om, for du er så annerledes på "overflaten". Selv om ting ikke gikk vår vei, angrer jeg ikke på at jeg ble kjent med deg, og jeg føler meg heldig. Heldig som hadde en som deg som fikk meg til å føle meg spesiell, satt pris på og som fikk meg til å føle meg hel da halve meg var revet i stykker.



Jeg klarer rett og slett ikke å komme over deg, å glemme deg. Du har betydd så mye for meg, du aner ikke! Noen ganger tar meg megselv i å sitte med tårevåte øyne når jeg tenker på deg. Jeg har skjønt for lengst at å fortrenge alt ikke fungerer, i hvert fall ikke når jeg ser deg så ofte og tenker på deg så mye som jeg gjør. Jeg må ta tiden til hjelp og bare komme over deg. Selv om jeg fortsatt tror (eller mest håper) at det skal ordne seg. At du skal ta kontakt igjen og at ting skal bli som før.

Jeg som faktisk trodde at jeg aldri kom til å krangle med deg. "Han er så chill, så det går bra" husker jeg at jeg tenkte. Men jeg kjente deg vel ikke godt nok, for her er vi. Altså.. Vi har vel ikke akkurat krangla, men likevel. Trodde alltid at jeg skulle være venn med deg om ikke noe annet. 

Det gjør så vondt. Og vite at frykten av at en annen jente får gjennomgå det jeg fikk, høre de ordene jeg fikk høre, snakke med deg som bare jeg gjorde. At den frykten er sannhet. At det faktisk er en jente som får alt det. Som allerede har "tatt min plass". Akkurat som du prøver å fortelle meg at "Nå er det helt over".
Det gjør så vondt. 

i wanna go to London





(Sorry for små bilder, men orker ikke å laste de opp på nytt) Rett og slett drømmebyen! 

You are beautiful

LES: En nydelig tekst av min favorittblogger: Daria Klovholt. Det er en stund siden hun skrev innlegget, men jeg har tenkt masse på det og lagra det som et bokmerke. Hvis jeg har en dårlig dag, er det bare å lese denne teksten. Her er direktelink til det orginale innlegget. Det eneste jeg har gjort av endringer, er å legge til bilder fra weheartit, som vanlig. Og ja, jeg har fått tillatelse til å låne teksten.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Take a step back. Look at yourself. You are human. You are beautiful. And you can be anything. You can be everything. Do not hate because someone broke your heart, or because your parents split up, your best friend betrayed you, your father hit you, the kid down the street called you fat, stupid, worthless.



Do not concern yourself with things you cannot control. Cry when you need to, then let go when it's time. Don't hang onto painful memories just because you're afraid to forget. Let go of things that are in the past. Forget things that aren't worth remembering. Stop taking things for granted. Stop taking life for granted. Live for something. Live for yourself. Fall in love. Fall out of love. Do this over and over untill you know what it really is to love someone.

Question things. Tell people how you really feel. Sleep under the stars. Create. Imagine. Inspire. Share something wonderful. Make something beautiful. Meet new people. Make someone's day. Follow your dreams. Live your life to its full potential. Just live. 

Let go of all the horrible things in life and live. And one day, when you're old, look back with no regrets.

Var det ikke bare en helt nydelig skrevet?

Du snudde deg ikke.

Du snudde deg ikke. Hvorfor ikke? Du var den eneste som ikke snudde deg. Jeg klarer ikke glemme det, jeg får ikke det ut av hodet. Hvor sårende det faktisk var å se alle andre sitt ansikt vende seg mot meg unntatt ditt. Hvorfor? Hvorfor vil du ikke engang se på meg? Jeg tror ikke du noen gang kan forstå hvor mye du betyr for meg, og da hvor mye jeg tar til meg og tenker på det du gjør. Hvor mye det knuser meg å se at du ikke engang vil se på meg.

Har jeg gjort noe galt? Jeg har blitt fortalt at det kan være fordi du faktisk ikke er over meg ennå. Stemmer det? Er du ikke over meg enda? Sliter du også med å sove om nettene og med å tenke på hva som kunne ha skjedd om ting hadde vært litt annerledes?
Er du som du sa at alle gutter er; en som prøver å være tøff, og som ikke vil vise svakhet? Jeg er ikke dum. Jeg har opplevd gutter som det før, og jeg skjønner egentlig ikke at det ikke har slått meg før.

Da er det vel litt ømt for deg og da? Litt sårt enda, men tiden leger alle sår. Ikke sant?



 

Jeg husker for noen år siden, så fortalte farfar meg at det største problemet mellom to personer er kommunikasjon. Om man ikke kan snakke sammen, er det dømt til å ende problematisk. Eller?
Var det bare ikke meningen at det noen gang skulle fungere mellom oss to? Var det rett og slett "skjebnen"? Er det meningen at vi heller skal unngå hverandre, ikke se på hverandre og når vi uheldigvis får øyekontakt, bare late som om ingen av oss tenker på det?

Kanskje jeg ikke burde tenke på deg heller, da.
Det føles jo som jeg begynner å komme smått over dette, men jeg vet med meg selv at det bare er løgn. Kanskje jeg føler det på overflaten, men når jeg tenker etter og slutter å lure meg selv til noe annet, er det fortsatt deg jeg vil ha. Det er fortsatt deg jeg tenker på når jeg ikke får sove eller ikke klarer å konsentrere meg på skolen. Det er deg jeg vil snakke med om alt og ingenting, og alt er rett og slett deg.



Men det største spørsmålet som surrer rundt i huet mitt er likevel: "Tenker du noengang på meg?". Er jeg i tankene dine, som du er i mine, eller er jeg bare ei dum jente som tenker for mye? Betyr jeg fortsatt noe for deg, eller er det rett og slett sinne og bitterhet som styrer hvordan du oppfører deg ovenfor meg, og er det det som da var grunnen til at du ikke snudde deg?

Du er ikke lett å forstå seg på, det skal du ha. Nå er du jo gutt, og jeg er ingen mindreader, så hva kan man vel forvente? 


Rotete innlegg. Mye spørsmålstegn? Og ingen forstår hva jeg mener med å snu seg, men det får nå bare være, det er valgfritt å lese bloggen min.
Synes forresten det er dårlig med kommentering for tiden. Ser jo på statistikken hvor mange som er innom når jeg først blogger; litt skuffende da å se hvor få som faktisk kommenterer. Jeg setter så stor pris på tilbakemeldinger, så tusen takk til de som legger igjen en kommentar!

I'm fine.

Bilder sier mer enn ord.




Er jeg pen?

Jeg blir så lei meg når jeg vet at det er så mye usikkerhet blandt oss. Det er så mange som sliter med å se seg selv i speilet hver morgen. Som ikke synes det er like lett å godta seg selv, og det skal sies at det er fullt forståelig med tanke på hvilken påvirkningskraft media har på oss. Vi skal ha blondt langt hår, ha fyldige lepper, perfekt hud, store pupper og en slank midje. 

Det gjør at de fleste lurer på om de faktisk er bra nok. For ingen er perfekte, så da er heller ingen bra nok? 

Jo, selvfølgelig! Ingen er perfekte, og ingen kan noen gang bli det heller. Men du er du, og det er perfekt! At du er deg selv og er stolt av det. At du er stolt av deg selv og kan bære et smil hvor enn du går og ikke minst når du ser deg selv i speilet. Det må være noe av det vakreste jeg vet om! 

Dårlig selvtillit har vi alle, som regel går det veldig i bølger. Kviser, høyde, vekt, hjemmemiljø, venner.. Lista er dessverre (for) lang over det som påvirker selvtilliten vår. Det er ikke lett å vite hva man skal gjøre heller. De sier det hjelper å si til seg selv hvor pen man er hver gang man ser i speilet. Kanskje virker det? Ikke vet jeg, jeg har ikke prøvd.
Jeg tror heller det kommer an på hva man gjør det til selv. Og at man må jobbe med å enten endre på seg selv eller på tankegangen sin.
Er vekten din er problem, så kan man gjøre noe med det. Har man kviser kan man gjøre noe med det. Eller så er det en mulighet å ta tiden til hjelp og finne en måte å bli fornøyd med seg selv på. Å lære seg å like seg selv. Det kan ta måneder og år før man lærer å akseptere seg selv. Men er det ikke verdt det?

Er ikke disse tre jentene like nydelige, kanskje? Jo, nettopp det er de! Jeg blir så glad av å se på dette bildet, for det minner meg om at uansett hvordan jeg eller noen andre ser ut, så er de like vakre og verdifulle. Det er sånn hver og en av oss er skapt, og det bør vi være stolte av!

Det er, som sagt, altfor mye fokus på det vi leser og ser i media nå om dagen! Vi greier ikke fokusere på det som virkelig er vakkert: Det å være fornøyd med seg selv. Jeg kan ikke få sagt det nok! Confidence (and a smile) is the best thing a person can wear! Enig?

Jeg har så lyst til å fortelle deg, uansett hvem du er, at du er så utrolig vakker! Du er en utrolig bra person, og det må du aldri glemme! Det finnes bare en av deg i hele verden, er ikke det helt utrolig? Og du kan få til hva du vil! Det gjelder bare å ha tro på seg selv!



Hva tenker du om dette med selvtillit? Hva kan du gjøre for å synes bedre ting om deg selv? Jeg vil gjerne høre dine metoder! :)
 

Hardt liv eller?

"FML !!"
"Ha det, du har såra meg nok. Nå skal jeg dra, for alltid!"
":'(" 

Statuser som dette så og si flyter rundt på facebook. Greit nok at livet ikke alltid er like lett til tider, men hva skjer med å spamme ned facebook med sytestatuser? Det irriterer meg så utrolig mye. Og hvis du absolutt ha en status om det, kan du vel si hva det handler om? Hva er ellers poenget med å skrive om det på facebook? Skal innrømme at jeg  var sånn selv før og, men jeg er utrolig glad for at jeg har greid å krype ut av det "typiske fjortisstadiet".

Patetisk og oppmerksomhetssøkende spør du meg. No offence, men jeg klarer det bare ikke. Greit, jeg har full forståelse for at alle har opp- og nedturer, men det som hjelper er å snakke om det med en person du stoler på. Hva godt kommer det ut av å skrive en status om det?

Haha, dagens lille irritasjon. Ha en fin kveld videre!

Noen meninger? Synes du det er irriterende med sånne statuser eller bryr du deg ikke?

Herlig dag!

I skrivende øyeblikk sitter jeg nydusjet og fri for sminke med en våt topp på huet. Herlig! Føler jeg har vært utrolig effektiv i dag. Onsdager er egentlig den tyngste og hardeste dagen i uka med tanke på at vi bare har teoretiske fag hele dagen. Men jeg liker det! Da får jeg muligheten til å gjøre en bra innsats i hvert fag, jobbe og være effektiv!

Ting går bedre nå.. Vet at hver dag er litt bedre, og den tanken holder meg oppe samtidig som jeg har verdens beste folk rundt meg når jeg vil! Ah, herlig!



Vet ikke om det er fordi jeg ikke ser han nå om dagen at det er lettere for meg.. Vet heller ikke om det er fordi jeg har kommet meg enda litt mer over det. Håper bare ikke at når jeg ser deg igjen, raser alt sammen igjen. Som et puslespill, så jeg blir nødt til å bruke tid og tankegang på å finne de rette brikkene for å finne ut hva som egentlig skjer i huet mitt.

Nåvel, siden jeg har hatt en fin dag i dag, kan jeg like gjerne summere opp hvorfor jeg er så glad akkurat i dag:

  • Verdens beste bestevenn kom ekstra tidlig til meg til morgenen i dag
  • Jeg fikk tilbake hjemmeforsøk-rapporten i naturfag i dag og ble veldig fornøyd 
  • Lo mye på skolen i dag med de beste folka som finnes
  • Ikke tenkt mye på han
  • Noen som vet den følelsen av god samvittighet etter at man har tatt seg god tid med lekser? Den følelsen hadde jeg i dag etter at jeg hadde skrevet ferdig en fremføring i spansk
  • Har vært flink jente og rydda og vaska rommet, er så deilig!
  • Lagra en ny spilleliste på youtube med nye favorittsanger, deilig med noe nytt til en forandring
  • Laga frappuccino, noe av det beste jeg vet, etter jeg hadde rydda rommet samtidig som jeg spiste hjemmelaga pizza med god samvittighet på en onsdag
  • Skjemte meg selv bort med et lite minispa
  • Vi begynner klokka 10:00 på skolen i morgen, som betyr at jeg kan sove lenge i tillegg til å bruke lang tid på badet i morra

Lista er lang, og jeg digger det! Satser på en like bra dag i morgen! Får håpe jeg ikke ser mye til han i morgen heller da, selv om det er fælt å si det, men da er det lettere å tenke positivt. Jeg er vel ikke alene om å tenke sånn?


Nemo er søt. Ikke spør hvorfor jeg valgte akkurat dette bildet, jeg er litt random.


Du ser meg smile, ikke sant?

Jeg er en helt ordinær jente. Du ser meg kanskje når jeg går i byen eller sitter på bussen, er på skolen eller kanskje du er en god venn av meg.

Du ser meg smile, ikke sant? Du ser meg le og være fornøyd. Høylytt er jeg også kanskje iblandt. Ganske utadvendt og glad. Noen ganger snubler jeg i trappa på skolen, driter meg ut i byen.. Men jeg smiler og er fornøyd. Ler det av meg og fortsetter å være glad og blid.

Er det ikke fint? Å se en jente som har det bra? Jo, selvfølgelig. Det er et godt inntrykk av en person. Men om du bare hadde visst, har jeg det ikke så bra som jeg skal ha det til. Det påklistrede smilet og den latteren som bryter ut på kommando, er det troverdig? 

Jeg må innrømme at jeg ikke vil vise hvor lei meg jeg er. Selvfølgelig vil jeg jo ikke det. Jeg vil være den glade jenta som smiler og som klarer å klistre et smil med en liten latter på toppen av det hele på folks ansikt. Jeg vil være den jenta som er positiv og som har et åpent sinn til alt, enda de som kjenner meg godt vet hvilken negativ person jeg egentlig er.

Men jeg har funnet ut hvor lett det er å ta på seg et smil om morgenen samtidig som du tar på sminke. Hvor lett det er å få folk til å tro at du er glad. At du ler fordi du synes noe er morsomt eller at du er fornøyd med alt.

Og det er klart, jeg har tak over hodet, mat på bordet, rene klær og gode venner og familie. Så jeg klager ikke overlivet. Jeg klager over tilværelsen og situasjonen i dette tidspunktet. Jeg skal ikke legge skjul på at alt dette påvirker jo meg, tankene mine og hvordan jeg er når jeg er alene. Det er ikke lett å være 14 og ha kjærlighetssorg. Men jeg skal ikke la det påvirke hele min hverdag. Jeg går på skolen, jeg er med venner, jeg spiser någenlunde normalt og jeg
gjør det jeg vanligvis gjør.

Så du ser meg smile? Vel, da har jeg gjort en god jobb i dag og. Prøver nemlig å se lysere på dette, så det er jo et fremskritt. Man jobber seg sakte, men sikkert fremover, ikke sant? 

Ha en fin dag videre :)

See that girl?



See that girl? Yeah, she is the one who stuck up for you, the one who stayed up all night just to talk to you. She's the one whose heart flutters when she gets a call or text from you. She's the one who fought for you, the one that missed and loved you... But by the time you realize that she's the girl you want, she'll already be with the guy who figured it out..

Ting går veldig sakte. Føles som om jeg har overdrevet igjen, og kanskje jeg har det? Er uansett ikke lett å smile og være glad og positiv når man ikke har det så greit.
Så mens jeg har vært litt nede, var jeg samtidig i mitt lille kreative hjørne. Fant på mitt eget lille sitat som passer sinnsykt bra til hvordan jeg har det nå: 



"When are you going to realize that perfect girls don't excist, so what are you looking for when a girl that makes mistakes isn't even good enough?"

 

Nå skal jeg sette meg ned, samle opp alt av motivasjon og øve til RLE prøve som jeg har i morgen. Heheheheheehehe, ønsk meg gjerne lykke til, det kan jeg trenge!

Helt tom.

Helt tom. Herregud, så fort alt har gått! Føles som om det var en dag forrige uke at du fikk meg til å føle meg som den jenta. Nå da? Nå aner jeg faktisk ikke hva jeg skal føle. 

Jeg vet du og er lei deg. Jeg vet du tenker på det. Du har sagt det, og jeg kan forstå det. Men jeg kunne ikke vite at du faktisk tenkte så mye på det. At du tok det såpass til deg, og at det skulle ødelegge så mye. Hvis jeg bare hadde visst..

Men jeg er ikke perfekt. Jeg angrer, har sagt deg hvor mye jeg angrer, hvor lei meg jeg er. Jeg har bedt deg og gjort alt jeg kan, men nei. Det er virkelig over denne gangen. Jeg blir nødt til å legge alt bak meg. Glemme alt og rett og slett bare komme over deg.
Faen, dette kommer til å bli så vanskelig! Du betyr så sinnsykt mye for meg. Og enda alle sier at jeg fortjener bedre, bare må glemme deg og at det finnes bedre gutter der ute, så klarer jeg ikke å ta det til meg. Hjertet mitt fortalte meg at jeg burde fortsette å kjempe for at dette skal funke.
Men likevel sier alle sier jo at vi skal følge hjertene våre, så jeg sto imot det folk fortalte meg og anbefalte meg og fulgte hjertet. Jeg kjempet for vår skyld, jeg gjorde alt jeg kunne, men nei.

Var det dumt av meg å fortsette? Burde jeg gitt opp og heller hørt på hva alle andre sa? Ikke vet jeg, det kom jo ikke noe særlig godt ut av det. Men det er som de sier "Det er bedre å ha prøvd og feila, enn å ikke gjort det og lurt på hva som kunne ha skjedd". 

Det er så uvirkelig. Jeg må glemme alt, i hvert fall legge det bak meg. Akkurat som om det er et slags lovbrudd å fortsette. Sånn føles det faktisk. 

I flere uker har jeg nå vært lei meg. Av forskjellige grunner, men hovedsaklig pga. han. Han har vært lenge og er en stor del av livet mitt. Kanskje fordi han hjalp meg gjennom den vanskligste og hardeste tiden i livet mitt hittil?
Jeg klarer rett og slett ikke gi slipp på han. Jeg ser han hver dag, og som om ikke det er vanskelig nok til vanlig.. Hvordan skal det bli nå?
Veit jeg sikkert kommer til å se dette innlegget om ett år kanskje, og le. Gleder meg til den dagen. 

Det er ikke lett. Jeg har vært utrolig lei meg de siste ukene, men dette tok av. Skal bli "morsomt" å se hvordan det går videre. Kan liksom ikke forestille meg forelska i noen andre på en stund. 

Ikke kan man bare fake et smil heller. Har gjort det de siste ukene, men når man rett og slett ikke får fram noe smil i det hele tatt? Hva gjør han da? Uansett hva som skjer, er det ingenting som kan lokke fram smilet. Jeg prøver, men å fake smilet har uansett ingen virkning. Jeg kjenner ikke glede i kroppen lenger og kjeven beveger seg for mye unødvendig. Akkurat som at hele kroppen ikke fungerer riktig fordi jeg har det vanskelig. 

Måtte få alt ut.

Var i byen i dag med herligste Solin. FIkk snakka litt om dette og møtt nye mennesker. Alltid like koselig, det!
Kjøpte i samma slengen en sjokoladedonut, en stor stratos sjokoladeplate og cola. Trøstespising på g. Men er vel lov å synes litt synd på seg selv uten at det er et lovbrudd, eller?

Nå skal jeg se på senkveld så jeg kommer på andre tanker, så spiser jeg resten av all den usunne dritten før jeg går til sengs. Må jo prøve å sove og samle opp energi til i morgen. Da er det birthdayparty for Sunniva. Overnattingsbursdag, og vil jo ikke da være taperen som sovner tidligst av alle :(:(:(:(:(:(

Neida, nå dro jeg det litt ut av sammenhengen. Selv om jeg ikke har hatt det, håper jeg alle har hatt en fin dag! Og god kveld videre! 

SKILLET = LOVE

De som kjenner meg, eller bare er venn med meg på facebook veit nok godt hvilket rockeband jeg så og si lever for. Hva slags musikk jeg (overraskende nok?) hører på og hvilket band jeg virkelig elsker. Joda, helt riktig - det står i overskriften, nemlig Skillet!

Jeg var vel egentlig aldri noe særlig glad i rock. Hadde ikke noe imot det, men jeg kunne aldri sittet og hørt på det heller. Merkelig nok er favorittbandet mitt et rockeband. Men man forandrer seg, ikke sant? Man "vokser" og utvikler så og si alt ved seg selv. Personlighet, vennekrets, selvbilde og musikksmak er noen eksempler.
Rart hvordan jeg for litt over et år siden ikke hadde hørt om Skillet engang, men nå er det favorittbandet mitt og så og si det eneste jeg hører på. 

Nå går det ikke en dag uten at jeg hører de vakre ordene, de kjente rytmene og alle de herlige låtene. Musikken holder meg rett og slett oppe når jeg har det som verst. Når jeg sitter alene og vil komme i bedre humør, smile, eller bare riste meg løs.. Da hører jeg på Skillet!


♥ Jen Ledger - har ikke ord! 

Ære til det bandet, altså! De som ikke har hørt om Skillet, bør søke dem opp på youtube asap. Så meninsfylte tekster som er lett gjenkjennelige og de er ærlige og sanne!
Jeg synes nesten det er litt skummelt hvordan jeg kan kjenne meg igjen i såpass mange sanger. Hvordan jeg kan gråte eller le til så og si alle sangene dems fordi jeg har det eller har hatt det på samme måte. Det beste som finnes i hele verden er å sovne til den herlige musikken dems. Ha iPoden på øret. Looove!

Og ikke minst sangene. Jeg kan ikke bekrive det, men er jeg i et rom med bra anlegg og hører på Skillet... Da er jeg rett og slett i himmelen. Høres det rart ut? Haha, vel sånn er det! Elsker alt ved det bandet!  


  Du er rå, John Cooper! All respekt til deg!   (Ja, jeg vet at han leser bloggen min, skjønner'u)

Det virker kanskje litt rart? Jeg, som såvidt er 1,50 høy hører på sånn musikk. Det har jeg fått inntrykk av i alle fall. Kommentarer som "Seriøst Veronika?" og "Hva har skjedd med deg? Du som digga Hannah Montana over alt på jord for bare 3 år siden?". Det er sant. Jeg digga Hannah Montana før og det skal jeg ikke nekte for. Men vi har alle våre perioder, har vi ikke?
Jeg virker kanskje søt og uskyldig og jeg ser nok sånn ut også; ei glad og fornøyd jente som alltid har et smil på lur. Gjerne en latterbombe også - helst midt i timen. Hører jeg på sånn musikk? Haha, hva er egentlig så rart med det? Må man gå med svarte klær, nagler og svartsotede øyne for å høre på rock? Nei, selvfølgelig ikke, og jeg er et godt eksempel på det. Så jeg skjønner ikke hvorfor folk tror jeg ikke hører på rock.


Du ser bildet nederst her? Ja, det stemmer. Skillet var i Norge søndag 11. november 2011 i Stavanger!! Var jeg der? Nei. Ville jeg dra? Nei. Tullaaa, selvfølgelig ville jeg det!
Herregud, begynte å grine den dagen. Bare tanken på at favorittbandet mitt i hele verden var i samme land som meg.
Ikke spør hvorfor jeg ikke kunne dra, haha. Men en ting er sikkert: Neste gang de er i Norge, SKAL jeg på konserten dems. Uansett om det er i Tromsø eller i Oslo. Om jeg så må gå til konsertstedet!  Hadde vært en stor drøm å se Skillet live. 

Vel, de som kjenner meg synes vel heller ikke det er noe sjokk at jeg selvfølgelig måtte skrive et innlegg om Skillet heller. Men selvfølgelig måtte jeg jo det! 

Langt innlegg, jeg er stolt hvis du leste alt. Men innlegget blir fort langt når man skriver om noe man virkelig brenner for! Respekt til Skillet!  ♥ 

Leste du alt? Noen meninger?
Har du noen faviorittband? Let me know!