Følelser

Castle Walls

Merker det er vanskeligere og vanskeligere å sette ord på ting. Ikke bare følelser, men hvorfor jeg føler det. Jeg aner ikke. Kjenner ikke megselv igjen. Verken i speilet eller den jenta som sitter og skriver nå. Ingen kan noengang forstå. Hvorfor gjorde jeg det mot megselv? Alt er så ukjent for meg. Jeg er omringet av tåke, og jeg aner ikke hvor jeg skal gå. Jeg står i korridoren med alle dørene foran meg på begge sider. Har ikke nøkkelen til noen av dørene. Får ikke tilgang til noen muligheter til bedring.

Man skulle tro det er så lett å bare sette på et smil hver dag, komme seg gjennom det, og komme seg til sengs igjen. Og nå som det har blitt rutine, kan jeg vel svare på hvor lett det er. Det er sjeldent jeg er ordentlig glad, og det er ikke ofte smilet er ekte. Jeg hater det. Savner følensen av å være virkelig glad.  Sånn ordentlig glad! 
Det går utover alt. Helse, matlyst, venner og behov. Og hva som skjedde med den glade jenta for bare et par måneder siden.. Ja, det skulle jeg likt og visst! Hater at ting er nytt, for jeg er så fremmed. Alt er nytt, og jeg står her helt alene. Har et sterkt behov for en klem. En skulder å gråte på. Bare et smil, eller å høre at jeg betyr noe for noen. Det betyr hele verden når noen sier det! Mye, mye mer enn man skulle tro!  

End this


//fra en photoshoot for et år siden

Hva skal jeg skrive? Hvordan skal jeg skrive det? Ord kan ikke beskrive det. Det verste er at jeg ikke vet hva jeg skal beskrive engang. Jeg føler meg som to. Den ene er meg, mens den andre er meg. Jeg er med til byen, på skolen.. Jobber til og med ganske bra. Men jeg er ikke der. 

Tankene mine er som en himmel full av mange skyer. De bare famler så fort jeg prøver å gripe tak i dem og sortere alt. Det er umulig. Jeg mister grepet. Klarer ikke mer. Bare vær så snill og stopp dette. Jeg er så mentalt sliten. Så depressiv. Jeg er rett og slett ikke megselv. 

Man skulle tro jeg var glad innimellom. Jeg tror det selv. Men det er bare for en liten stund. Så kommer jeg hjem fra skolen, legger meg ned på senga. Så kommer det. Alle følelsene må ut på en måte - gjennom tårer. Og det stopper ikke heller.  Må ta igjen for alle stundene på offentlige steder hvor jeg får lyst til å bryte sammen, men ikke kan. Det er forferdelig vondt. Vær så snill å stopp dette snart, jeg klarer ikke mer.


-
Jada, høres ut som om jeg lider. Slapp av, har det bra hjemme, og generelt. Er bare ikke så lett til tider, og jeg går gjennom en veldig depressiv periode akkurat nå. Derfor kommer bloggen til å være mitt fristed til å få skrevet ned det jeg behøver. Jeg har det ikke så lett, så sånn blir det.

Kaos

Når jeg ser meg i speilet ser jeg bare et kaos. Røde kinn, blanke øyne, rennende mascara og et helt stort rot. Alt er bare kaos. Jeg tror ikke enkeltmennesket kan forstå hvor lite som skal til for å ødelegge en annen person. Alt blir bare dratt ut av proposjoner. Misforståelser og dritt. Når alt har bygd seg opp gjennom tid, og samla seg. Når dråpen får vannet til å renne over. Når det faktisk ikke er lys i tunnelen. Ingenting å se fram til. Hater det. Man pleier vanligvis å ha i alle fall noe å kunne se fram til. En liten sprekk som gjør at du ikke føler deg helt tom. Men nei. Det er det verste. 

Hele livet mitt er snudd på huet nå. Jeg blir nødt til å forandre mine daglige vaner. Si hade til hverdagslige gleder, og vende meg til en hverdag uten få av de jeg står nærmest. Hvorfor? Teite misforståelse. Stå på egne bein, slutte å sutre, bygge en jævla bro, og komme over den. 

Det er som de sier; savner når det største problemet var et sår på kneet som rett og slett ikke så pent ut til den nye blomstrete kjolen. Når dukken min hadde feil hårfarge. Skulle gjerne likt å bli 5 år igjen, bare for en dag. Kjenne på hvordan det var å nyte hvert minutt av dagen, smile og le, gråte litt, og så le igjen. Er så lei drama nå. Hater det. Når jeg tenker meg om, så gir ordet "drama" meg frysninger. Det skaper så mange problemer og konflikter. Jeg har mista venner pga. drama. Hater det, hater, hater, hater det.
Føler meg mislykka. Dum. Skuffa over megselv. Tanken på at andre er skuffa over meg er enda verre. Det kan ikke være normalt å tenke sånn? Eller er det kanskje det? Jeg er så drittlei alt for tiden. Det går utover humør, skole og venner. Dessverre. Ser like ille ut som jeg føler meg. Nå orker jeg snart ikke mer. Ikke at jeg vet hva jeg trenger for å føle meg bedre, men jeg vet det nok når jeg ser det. Men det må skje noe snart. Kanskje jeg trenger en forandring? Dra til et helt nytt sted, danne en helt ny meg med helt nye omgivelser? Kanskje jeg bare må vekk. For en liten stund i det minste. Men så.. Hvem skal jeg ta med meg? Skal jeg dra alene? Hva faen gjør jeg?
Hva skjedde med den positive Veronika som fikk andre i godt humør? Som bare fikk skryt av lærerne over sitt gode humør og engasjement i timen. Skylder på alt. Finner unnskyldninger for alt. Klager altfor mye. Føler meg som den sentrale nøkkelen til alle mulige problemer. Dører overalt hvor jeg går, og ingen av rommene passer. Overalt er det ett eller annet som gjør at jeg skifter mening, går ut, og prøver en ny dør. Nope, ikke der heller. Hva faen gjør jeg da? Har ingenting igjen, og bare prøver for hardt til jeg er helt ødelagt. Som nå. Ja, jeg er helt ødelagt nå. Herregud, så jæævla jeg overdriver da. Men vet du hva? Følelser er det vel ikke noe fasitsvar på? Nei, nettopp. Derfor føler jeg meg som en komplisert kladd som skal prøve mange dører i korridoren før jeg finner den rette døra med det jeg trenger for å føle meg bra igjen. Bare tenk hva du vil, men det er sant. Er så mye jeg kan si. Så mye jeg vil få ut. Du skulle bare visst. Det å stå opp, klistre på det jævla smilet, komme seg gjennom dagen, og legge seg igjen. Det har blitt rutine. Hvorfor? Hva skjedde? Jeg orker ikke meg, jeg vil bare tilbake! Tilbake til meg.

Noen som kjenner seg igjen i noe ovenfor?

Følelser




For en herlig følelse jeg sitter igjen med nå! Etter nesten et år med harde kvelder, søvnløse netter, ukonsentrerende skoletimer, savn og tårer. Nå er jeg sterk! Nå er jeg over deg! Føler ingen sympati ovenfor deg lengre. Husker du sa at jeg skulle tenke på deg som en snudde ryggen til deg og som dolket meg i ryggen når jeg trengte det. Vel, det eneste jeg tenker er at jeg fortjener så mye bedre!
Jeg har andre ting å tenke på.

Jeg har hele tiden hatt  i bakhodet: "What doesn't kill you makes you stronger". Og det er sant, for jeg har slitt, grått og hatt det ille. Et tungt og vanskelig år, men med gode venner og lys i enden av tunnellen, har det gått seg til rette. Nå er jeg endelig back on track, og jeg føler meg helt ny igjen!

Tusen takk for at du ga meg så mye verdt å kjempe for. Du hadde utrolig stor innvirkning på livet mitt. Du styrte meg, uten engang å vite det. Tusen takk, uten deg hadde jeg ikke vært den jeg er nå. Utrolig nok har du formet meg til den jeg er nå. En person med lærdom, minner og en ny oppfatning av ting. Tusen takk for at du var en dust, det har hjulpet meg til å bli sterkere. Tusen takk! 

Bad day

Jeg liker å tro at tårene renser kroppen, som de sier. Jeg liker å tro at det er sunt å bryte sammen en gang i blandt. At man har godt av å være lei seg.

I dag er en av de dagene hvor alt er bare dritt. Forsåvidt i går også, men mest i dag. Av så små, men mange grunner som bare blåser seg opp innvendig og tar fra meg humør, smil og viljestyrke til å holde meg på topp. Det er så lett når man er alene.. Ja, bare bryte sammen. Ta seg selv i å sitte med tårer som renner nedover kinnene som nå har blitt iskalde. Så kom jeg på at jeg hadde glemt igjen tøflene på stua, ikke rart jeg er kald på føttene. Enda en grunn. You see?

Det er vanskelig å ikke bli forstyrra av alle nydelige jentene som er rundt meg hele tiden. På youtube, blogger, og ikke minst alle de nydelige venninnene mine! For i dag er en av de dagene hvor jeg ikke engang gidder å se meg selv i speilet. Kommer bare til å ende opp med å stirre meg ihjel, og på alle kompleksene. 

Jeg sitter med følelsen av å føle meg sliten, skuffa, tom og lei meg. Lei meg for så mange grunner. Grunner mine nærmeste ikke engang ville forstått. Vet ikke hvem jeg skal gå til, og om jeg skal gå til noen. Om noen gidder å høre på alt sutret mitt. Aller mest vil jeg bare ha en god klem. Whatever, setter på en film ellerno. 

Har du noen filmtips? Kom med dem! Gjerne flere!

1 år

I dag er det faktisk ett helt år siden den forferdelig triste 22. juli. Den datoen er et navn for seg selv. Trenger ikke nevne ord som "Utøya" eller "Regjeringskvartalet". Dagen for meg var spesiell. Jeg var i Tyrkia, og jeg og mamma skulle en liten tur til en butikk i nærheten for å kjøpe et par småting. Da vi kom ned og forbi restauranten på hotellet, sto tv'en på og masse folk satt og så på. Det var helt fullt og alle var helt oppslukt i tv'en. Vi gikk for å se hva det var, og jeg fikk helt sjokk! Sto at det var sprengt en bompe i regjeringskvartelet. Fikk ikke det til å stemme. I Norge?! Trygge, gode Norge.



På et år har Norge vokst utrolig mye som en nasjon! Vi har fått mer medfølelse for hverandre. Vi fikk virkelig virkeligheten slengt i trynet og fikk oppleve urettferdighet på høyt nivå! Så mange uskyldige liv ble tatt, så mange flotte og engasjerte ungdommer. Det er helt ubeskrivelig smertefullt for et land å oppleve. Ikke minst for alle de pårørende. Men som sagt, vi har blitt mye mer samlet, og vi har blitt sterkere. Jeg er utrolig stolt over Norge og hvordan vi tok oss av situasjonen! Mye har vi å takke Jens Stoltenberg for.

Det er umulig å forstå hvordan noe så vondt og forferdelig kan skje med trygge, gode Norge. Hvordan plutselig alt kan bli snudd opp-ned. Hvordan hverdagen plutselig er fyllt med nyheter om rose- og fakkeltog, intervjuer med overlevende, og bilder fra alt det grusomme. Selv om det er et år siden, kan jeg fortsatt føle hvordan jeg følte det for et år siden. Klarer ikke helt å sette ord på det. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det er mulig. Det er et stort realitetssjokk og så mye å fordøye. Helt forferdelig trist, men også nydelig å se at folk bryr seg. Å se at vi har samme oppfatning og kan ta bedre vare på hverandre. For man vet aldri når ting tar slutt, og det er 22. juli et godt eksempel på!

Tanker går til pårørende og alle som fikk se det hele med egne øyne. Selvfølgelig også til de som mistet livet sitt. Hvil i fred ♥

Jeg er ikke bra nok

Jeg har ikke langt og fint nok hår, jeg har ikke ren nok hud, jeg har ikke nok former, jeg har ikke pent nok ansikt, jeg er ikke høy nok. Akkurat det er det som surrer i hodet mitt nå. Jeg er rett og slett ikke bra nok. Og når jeg ser på alle de nydelige venninnene mine som har de tingene jeg nettopp nevnte, kan jeg plutselig ta meg selv med tårer i øynene på kvelden for meg selv. Jeg sitter der og bare ser på bilder av venninenne mine og skulle ønske jeg bare var halvparten så pen. Det hadde gjort så mye!

Jeg vet at de fleste av tingene jeg vil endre på kommer til å endre seg med tid. Som at jeg kommer til å få lenger hår, mer former og bli høyere. Men det hjelper bare ikke.  Og uansett hva folk sier, så er det ingenting som hjelper. Nå høres jeg bare egoisitisk ut, men det er sant. Selvtilliten min er det kun jeg som kan endre, selvfølgelig med hjelp og gode innspill fra andre. Gode ord hjelper alltid, men alt i sin helhet er det jeg som har hovedansvaret. Men hvordan?



Hva er liksom fasitsvaret på å få god selvtillit? Å si til meg selv at jeg er pen 100 ganger om dagen og se i speilet og tenkte at kvisene og tingene jeg er ufornøyd med er "sjarmerende"? Nope, tviler på at det hjelper. Å se meg selv unødvendig mye i speilet gjør ikke ting bedre. Jeg pleier som regel å unngå å se meg i speilet så mye som mulig. I hvert fall når jeg står der med en annen venninne. De har så mye å være fornøyd med!

Jeg kjenner jeg ofte blir litt irritert på venninner som klager på seg selv, spesielt når de vet godt at jeg kunne bare drømme om nettopp det de klager på. Selvfølgelig er det sikkert en ulempe å være for høy, for vi har jo alle våre ting vi vil endre på. Og sånn vil det nok alltid være også. Det er så synd. Vi burde være fornøyd med hvordan vi er. Siden jeg er kristen sier jeg det sånn at: "Gud har skapt deg akkurat sånn som du er, og det er en tanke bak deg".
Skulle bare så gjerne ønske at jeg visste hva som var tanken bak meg, og hvordan jeg kan bli fornøyd med meg selv igjen. Hvordan jeg faktisk kan gå ut med rak rygg og være stolt over meg, utseendet mitt og sånn som jeg er.  

 

12 små etterlengtede dager

Gleder meg til å komme meg litt vekk. Bare for 12 dager. Vekk fra folk som forvirrer meg, vekk fra Tønsberg, vekk fra alt som er kjent og alt jeg ser hver dag. Til noe nytt! Det skal bli fint å bare nyte to uker sammen med familien jeg ikke ser så ofte. Møte mennesker jeg savner. Ha det gøy, være med andre personligheter. Få oppleve mer, ta flere bilder, bare nyte hver dag! Ikke misforstå, jeg liker meg kjempegodt her, og alt er flott. Jeg har verdens beste venner, det er sommerferie and you name it! Men det er vel ikke noe galt i å ønske seg vekk litt? 

Kanskje jeg opplever at folk jeg ikke trodde skulle savne meg, savner meg? Kanskje jeg kommer hjem igjen og er forbredt på mer ting. Kanskje jeg har klart, for meg selv, å bygge opp mer av meg selv slik at jeg kan tåle mer. For dere vet "What doesn't kill you, makes you stronger". Jeg har selvfølgelig vokst som person, vokst av erfaringer og opplevelser og blitt sterkere. Selv om det har gjort meg vondt, selv om jeg har måttet slite. Gråte meg i søvn, hatt altfor lite overskudd, ikke noe energi fordi jeg tenker for mye. Men se på meg nå - jeg er sterk igjen!

Jeg vet ikke om jeg noengang kan bli 100% meg selv igjen etter det som har skjedd. Det har virkelig hatt så stor påvirkning på meg at jeg ikke vet om alt kan bli som normalt. I tillegg til at jeg ikke er en optimist for å si det sånn. Men helt ærlig.. Det var helt jævlig, men jeg er så godt som gjennom det. Nå tror jeg faktisk at jeg bare trenger en stund for meg selv, uten alle folk som gjør meg forvirra. Folk med sin egen mening. Egoistisk tenkt? Vel, jeg gleder meg uansett til å bare komme meg vekk. I 12 små dager.




"Tilbake der vi startet"

"Så ja.. vi er vell tilbake der vi startet. Det er som om vi aldri kjente hverandre. Vi ser ikke på hverandre mer, vi smiler ikke til hverandre, vi ser ikke på hverandre en gang... Det er tilbake hvor det alt startet. Å være fremmede. Det er morsomt hvordan vi en gang delte så mye, vi hadde SÅ mye å leve for vi hadde håp og drømmer og lurte på hva som ville skje med oss. Bare tiden kan fortelle alt, og jeg tror vi veit det nå. Jeg vet at vi ikke var ment å være, selv om jeg håpet på at det skulle være. Vi vet hvor vi står nå. Fremmede. Jeg har ikke glemt alle de minnene vi delte sammen, men du viser meg helt noe annet."



Skummel lik tekst om hvordan jeg har det. var innom http://florentibishi.blogg.no i dag, og så det innleggeet. Er det mulig? Skulle tro han var tankeleser og at det innlegget var ment for meg. Haha, var i alle fall skremmende likt!

Takk for at jeg fikk låne teksten din, Florent! 

i was afraid to lose you

Jeg (les:) var redd for å miste deg. Jeg var dum. Men nå er det for sent uansett. Gutter er så kompliserte! De tilfellene jeg har vært borti viser at gutter tenker en ting: Å såre jenta så hun blir skyvd vekk før hun blir "såra". Men sånn er det ikke! Jeg blir mer såra av å bli skyvd vekk, ignorert med vilje og ikke snakka til!
En ting jeg har tenkt veldig mye på er hva jeg egentlig vil. Vanskelig spørsmål, for jeg klarer ikke engang finne ut av det selv. Det eneste jeg vet er at i hvert fall nå, etter igår, gleder jeg meg til at han drar. Det er best sånn, og først nå har jeg skjønt det. Jada, jeg er dum. Han var smart, hadde rett og lå et skritt foran. Ingen trenger å fortelle meg det. 




"Take a wish and make it come true"

Har ikke flere tårer igjen. Nok av det i går egentlig. Skal prøve å snu om på ting nå. Ja, prøve. Planlegge dagene utifra å være så aktiv som mulig hver dag. Skal være med venner og venninner, smile, høre på glad musikk, le og ha det gøy. Hvorfor? Fordi han er en drittsekk og jeg fortjener bedre! :)

er du ikke stolt av meeeeg? 

So fucking confused


 

Stupid girl

Så. Mye. Piss. Jeg er så dum! Angrer på at jeg i det hele tatt kunne tenke tanken. Om folk hadde visst det, må de tro jeg er helt sinnsyk, og det har jeg stor forståelse for! Jaja, gjort er gjort, og jeg skal aldri gjøre det igjen!
Er livredd nå for tiden. Det er bare et spørsmål om tid så er du borte. Hvorfor måtte det skje? Og jeg kan ikke beskrive hvor lei jeg er av "Da blir det jo lettere for deg. Det er jo bare bra, da kommer du lettere videre". Tror du ikke jeg vet det? Ærlig talt så orker jeg ikke gå gjennom det samme igjen. Jeg vet hvordan det ender, og jeg vil ikke glemme! Ikke denne gangen..

Finn på noe mer kreativt om du vil si noe. Jeg vet godt hva som er best for meg, og jeg orker ikke høre det fra alle andre. I tillegg til at jeg er så lei meg nå, så det funker dårlig. Lurer på om jeg i det hele tatt hadde takla situasjonen bedre om jeg bare var litt mer positiv. Men neeeeida, stuck as negative.



 

Jeg ville gjort alt

Herregud, husker du i det hele tatt hvordan samtalene var? Husker du hvordan det var å være forelska? For en herlig følelse det er!
Ordene du sa er som brent i hjernen min, og det vet du. Du sa du aldri skulle gjøre meg noe vondt. Du sa at du alltid skulle være der for meg. Du sa så mye, og det er det jeg husker best. Jeg hater hvordan ting har blitt! Jeg gjør ikke annet enn å gråte når jeg tenker på det.. Du skal vite at du virkelig har forandret livet mitt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette. 



Jeg er dum, da, det skal jeg ikke legge skjul på. Har gått gjennom samtalene nå. Og fy faen det gjør vondt! Jeg kunne gjort alt, og da mener jeg virkelig ALT for å gå tilbake og gjenoppleve de første samtalene. Og nå som du skal dra.. vet jeg ikke hva jeg gjør. Har allerede tatt sorgene på forskudd, og du aner ikke hvor jævlig det er. Alle drar jo fra meg. Seriøst, jeg har ikke ord engang! Og nå sitter jeg her og skriver rett fra hjertet uten stopp om hva jeg føler. Det er så vanskelig! Du ignorerer meg med vilje, snakker ikke med meg med vilje, har sagt så utrolig mye til meg som du ikke aner hvor mye betydde og fortsatt betyr og nå skal du dra. Og jeg kan ikke gjøre noenting med det! 

Du er en dust. Det vet jeg, men jeg verken klarer eller vil innrømme det. Da får du det som du vil, og jeg hater når du får det som du vil bare fordi du alltid har rett. Det er så utrolig dårlig gjort! Du har faktisk alltid ligget et skritt foran meg. Du har alt skjønt det for lenge siden og jeg skjønner det nå. Hva er best? Joda, det du sier er best.

Jeg blir så sippete nå som alt skjer på en gang! Orker ikke nevne det engang, blir så deppa. Akkurat nå driter jeg i alle meninger om dette innlegget eller meg som skriver det, det er sånn jeg føler det, og det er min blogg.

I wonder what goes through your mind when someone mentions my name to you

Dette freaker meg ut. Dagen min er egentlig kort summert i disse ordene: Sannhet, tårer, meldinger, venninner, trøst, sjokolade, mer tårer og Heroes. 




Sometimes I wish I never met you


// copyrighted

Then there would be no need to impress you. No need to want you. No need for loving you. No need for crying over you. No need for heartbreaks. No need for pain or tears. No need for forgotten promises. No need for rejected hugs. No need for crying myself to sleep. No need for scars. No need for acting like you care. No need, for everything you've done to make me feel absolutely nothing.


But then again, i'm glad i did met you. Cause you were the one who always asked me if anything was wrong. You were the one who loved me for me. The one who cared when everyone else didn't. The one who listened. The one who stayed up late just to hear me talk about the most random shit ever. You were the one who i told secrets to. The one who though me new things. The one who laughed at my bad jokes. The one who did things, just for me. And now, you're the one i can't forget.

- Tekst av http://klovh0lt.blogg.no, men den passer virkelig til min situasjon også! 

Vær så snill?

Interresant blogg jeg har? Nope. Så mye å gjøre på skolen for tiden! Fremføringer i alle fag + tentamener og hele pakka på en gang! I tillegg til konfirmasjonsforbredelser siden jeg skal stå til konfirmasjon på søndag. 

Akkurat nå er jeg skikkelig forvirra. Vet ikke om det kan være fordi jeg ikke har blogga på en stund at jeg ikke har "fått alt ut", men bærer på det alene. Merker i hvert fall en stor byrde nå, og etter at jeg fikk et lite sammenbrudd ettter skolen på torsdag, er jeg så mentalt svak. Det skal ikke mye til for å få meg til å ta meg selv i å gråte eller bli såra eller at det stikker i brystet.
Gode venner har jeg, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten noen av dem!

Men ærlig talt tror jeg ikke det er noen andre enn meg selv som kan gjøre noe med meg. Får ikke den setningen til å gi helt mening, men det gjør ingenting av livet mitt akkurat nå uansett så..





Hvorfor? Seriøst, hvorfor ser du på meg? Hvorfor snur du deg ikke vekk når du møter blikket mitt? Det gjør faktisk vondt. Veldig vondt. Får alltid en mistanke om at du gjør det med vilje selv om du kanskje ikke gjør det. But you know me - always negative!

Jeg aner ikke om du engang leser bloggen min, men noen av de nærmeste venninnene mine tror det. "Selvfølgelig gjør han det. Jeg ville gjort det hvis jeg var han. Du legger det jo ut på facebook, han ser det, og leser bloggen din. Han bryr seg jo.". Men er det sant? Bryr du deg i det hele tatt lenger? Eller er du som du selv sa at gutter er: "Tøffer seg for å være kule."? Altså.. Gutter må være harde som stein bare fordi det er et rykte å ta vare på. 

Jeg trenger ikke ha det som før. Du trenger ikke like meg, og jeg trenger ikke like deg. Det behøver ikke bli sånn! Jeg vil bare at du skal forstå. Forstå at alt var en misforståelse istedenfor å bare svare kjekt med å si "jeg bryr meg ikke lenger". Jeg vet at du har følelser, jeg er ikke dum. Jeg vet at du har en ordenetlig grunn til å reagere som du gjør, for du er et menneske. Jeg vil bare  vite hvorfor. Fortjener jeg ikke det, synes du?
Tenk hvis du faktisk hadde VISST hvor jævla mye du har påvirka meg? På bare et par måneder og BANG, så er du stuck i livet mitt. Jeg beundrer deg altså.. om du virkelig er over meg og ikke bryr deg i det hele tatt. Skulle ønske det var like lett for meg.

Tenk hvis du hadde visst at jeg faktisk tenker på deg så fort jeg blir alene. Så fort jeg får anledning. Ikke bevisst, men det er en vane. En vane jeg ikke klarer å børste vekk fra meg. Den ligger og gnager på meg hele tiden, og jeg aner ikke hvordan jeg skal stoppe det!

Tenk hvis du hadde visst at jeg faktisk har grått over deg. At jeg klarer å få hva som helst kobla til noe du har fortalt meg. Lista er lang. Men du forstår det bare ikke! Jeg skulle ønske du forsto, men du gjør tydeligvis ikke det..

Hadde jeg bare kunne være sikker på at du leste bloggen min, hadde det vært lettere. Men om du gjør det, skal du vite at jeg bare vil snakke med deg. Bare en gang, så trenger du aldri høre fra meg igjen, om det er det du vil. Jeg vil bare være forsikra om at jeg ikke trenger å være anspent eller bekymra lenger. Det er alltid noe i luften, og jeg vil ha det vekk. Vet ikke om du føler det samme, men uansett... Vær så snill? 

I mitt poetiske hjørne

han som går i parallellklassen
er han som får førsteplassen
uansett hva han gjør og ikke gjør
eller om han salt i såret strør
 

han betyr for mye for meg
men det forstår ikke en som deg
jeg klarer ikke la han gå
han betyr rett og slett for mye for meg nå

han var den som hjalp meg som mest
det skjønner bare ikke folk flest
men hva er det jeg egentlig driver med nå?
jeg har lagd et dikt om han, nå vil jeg aldri kunne la han gå

nå er alt dessverre over
og jeg lover
at hver eneste gang jeg ser han
kommer minnene tilbake som ingenting annet kan

I love/hate you

 

   


 

 

Chocolate is stronger than love

FOR en stressende dag! Onsdag er den tyngste dagen i uka på skolen, for vi har bare teorietiske fag hele dagen. Etter skolen var det rett til kirka på konf. møte. Eller møte og møte.. Vi tok bilder og øvde til selve dagen osv. Etter det, dro jeg og Julie til byen for å søke om å få jobbe på SF kino på arbeidsuka. Men neida - vi måtte hjem igjen og sende mail til sjefen der. Stress!

I det siste har jeg vært utrolig forvirra. Trodde jeg likte *skilt, jeg. Men nei, tror nok ikke det likevel. Føles som om følelsene faktisk forsvant like fort som de kom, og det er så utrolig trist! For nå er jeg selvfølgelig da stuck tilbake på *telefon igjen. Eller, jeg har vel på en måte bare meg selv å takke. Dum som jeg var, så jeg gjennom samtalene våre. Det er ikke å anbefale! Tårer i øynene og en stor klump savn er bivirkninger.
Vil så gjerne bare få alle følelsene kategorisert og på plass! Er så lei av å gå rundt sånn her. I 9 måneder har jeg likt den dusten, og han likte meg i 4 av de, så da kan du jo bare tenke deg. 


// søtt bilde jeg fant på weheartit av sjokoladehjerter, men jeg har skrevet og funnet på teksten

Så mye teit som har skjedd for tiden. Var hos farmor og farfar på torsdag og så på grava til Marte. La på en rose og i tillegg hadde mamma kjøpt et begravelseslys vi satte på grava. Kom endel tårer da skal jeg si deg. Så er det jo denne her forbaska kjærligheten da! På toppen av det hele har jeg null overskudd for tiden og føler at jeg ikke får noe ut av de timene jeg er oppe. De eneste små timene som gjør det verdt å stå opp er de timene jeg er med venner. Mine fantastiske venner, å, hva skulle jeg gjort uten dere?

Så nå sitter jeg her å trøkker i meg masse kakaopulver og bittelitt vann (digg!) mens jeg hører på Adele og ser på arkene jeg har fått utdelt i RLE ("sjokoladen" jeg spiser er også grunnen til bildet ovenfor. Er ikke helt random med valg av bilder da, haloooo). Har framføring snart om Jehovas vitner, og har fått utdelt da endel stoff av min kjære gruppe som jeg må sortere. Får vel komme igang, vi blogges!
Ha en fin kveld videre, dere :))

* Kallenavn på gutter. Telefon er han samme gamle jeg har blogga om fra starten, mens skilt er han jeg skrev om for bare et par innlegg siden.  

 

I'm living in a dream

Jada. Jeg er nyforelsket, og jeg er glad. Endelig en ny gutt, en ny start! Selv om følelsene ikke er gjensidige, er det i hvert fall mye lettere enn å ha følelser for en som driter i deg. En som ler av hvor patetisk du er og en som har kommet langt over deg. Så jeg er fornøyd :))

Og telefon var ikke no' stress. Begynte egentlig bare å le, for hvor latterlig er det ikke? Haha, tenk at jeg faktisk kom til å le av han så tidlig. Hadde jeg ikke trodd.

Noen hint er visst greit å legge igjen, for de tok du!
Egentlig tror jeg at det egentlig alltid har vært deg. I underbevisstheten. De gangene jeg har sett deg med en annen jente, har det stukket litt i hjertet. Jeg ble ikke sånn ordentlig sjalu, men jeg ville bare ikke. Ikke henne. Jeg ville bare snu meg vekk og bli irritert et annet sted enn foran deg.

Men nå er det endelig over, og jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe, for det er nå jeg faktisk har en sjangs! ♥




 

Jeg vil alltid elske deg, alltid savne deg

Sett på denne sangen så du kommer i trist stemning sånn som meg. Da forstår du bedre. OG VÆR SÅ SNILL OG LES HELE TEKSTEN SELVOM DEN ER LANG, DET BETYR SÅ MYE! 

Jeg visste dagen ville komme. Det må også nevnes at det var som om denne dagen var dømt til å bli trist. Som om det ikke var tilfeldig at det var regn i dag. Det gir meg egentlig en trist følelse i hele kroppen. Jeg visste det nok for godt. 
Føler meg egentlig litt slem. Hvorfor gråt jeg ikke? Jeg burde jo være lei meg for dette. Eller - jeg er jo lei meg, men jeg gråt ikke når jeg fikk høre det. Jeg sto bare der. Stirra tomt i lufta, halvveis på den utrolig gode venninna jeg har. Midt i biblioteket på skolen. Klokka var sikkert noe rundt 12:05 da jeg fikk beskjeden, og da var det ca. 2 minutter siden. Kommer aldri til å glemme denne dagen. 10. april 2012 sannsynligvis klokka 12:02. Da døde min lille venn, min reddende engel. Selv om det er "bare en hund", så var hun alltid den lille gleden når jeg dro hjemmefra. Selv om jeg hadde det ille der, hadde jeg i hvert fall henne. Den lille, søte jenta mi. Det er så annerledes når det er hunden du har vokst opp med. Vel, trist er det jo selvfølgelig uansett, men du skjønner?

En ting jeg på en måte er litt glad for er at hun skal bli begravd i nærheten av farmor og farfar, så jeg kan ta farvel med henne der. Har bestemt meg for å ha en årlig markering.. Ikke noe store greier, men dra bort dit og minne henne. Jeg skal alltid gjøre det! Det fortjener hun! 



Kanskje jeg ikke klarer helt å innse det? Kanskje det tar så lang tid å fordøye det faktum at hun er borte. At jeg bare forventer at hun skal komme tassende neste gang jeg kommer til farmor og farfar eller pappa. At hun skal bli glad for å se meg og ville ha kos. Forresten, når jeg tenker meg om, er det ganske lenge siden det har skjedd. Før, bare ringeklokka ringte eller noen som helst lyd kom fra kjøkkenet eller gangen, var hun gira og nysgjerrig.
Jeg kommer aldri til å glemme det uttrykket hun hadde hver gang det skjedde. Ørene bøyde seg framover og hele ansiktet hennes var formet som ordet "nysgjerrig". Åå, som jeg kommer til å savne henne! Å holde rundt henne når jeg er lei meg eller glad, den trygge og gode lukten av pelsen hennes. Jeg kan fortsatt kjenne hvordan det er å stryke henne oppover hodet og nedover øret. Hun var alltid så myk på brystet sitt også. 

Er så mye som kan nevnes her. Har så mange følelser rundt dette, men får nok runde det hele av her. Dessuten begynner jeg bare å gråte av sangen og av å se flere bilder av henne nå. Ha en fin kveld videre, folkens!



Er klar over at teksten kanskje er rotete, uforstående og rar. Men denne dagen har vært det samme, så ikke forvent så mye mer. Dette har vært en av de vanskeligste dagene i hele mitt liv hittil, ha det i bakhodet. 

Lille, søte Martemor. Jeg vil alltid elske deg, alltid savne deg. ♥

Om vi var hverandres.

Sitter og nyter siste dag i påskeferien med denne sangen (som forøvrig egentlig ikke passer til situasjonen min, men har bare dilla på den for tiden) på øret og påskegodtet ved siden av. Herlig sa du? Jepp!
Er sånn passe fornøyd. Altså, det finnes ikke noen bedre følelse i hele verden enn å være forelska, og hvert fall det å vite at det er en bra ting, og ikke føle at en er dum som er forelska i en idiot.

Men nå skal jeg faktisk ikke være for naiv. Vente til i morgen og se hva som skjer. Hva som skjer når jeg ser han. Jeg kan innrømme at jeg egentlig er en utrolig negativ person. Kanskje endel som har merka det her på bloggen, men nå er jeg plutselig positiv. Kan være pga. at livet mitt plutselig har fått denne brå endringa? At jeg gikk fra å være i dyp kjærlighetssorg og å slite i flere måneder med samme dusten til å endelig falle for en gutt som kan være bra for meg! Som jeg kanskje (forhåpentligvis) kan få et forhold med? Som kan gjøre meg glad og som jeg kan gjøre glad. Tenk på det, da! 



Jeg åpner meg for deg, og du åpner deg for meg. Vi snakker. Lenge. Ååå, jeg blir så glad hver gang! Hver gang du tar deg tid til meg. Og jeg vet du er i en vanskelig situasjon, men betyr det noe for deg at du kan snakke med meg om det? At du kan åpne deg til meg, og at jeg kan forstå deg? Blir du glad?

Selv om du er usikker på en annens følelser og en annens situasjon i forhold til deg selv, men vit at du fortjener noe bra. Ikke nødvendigvis meg, men du fortjener uansett mye bedre enn det du opplever nå, og det vet du selv og.
Men jeg klarer bare ikke slutta å tenke på om du var min. Om vi var hverandres.

What doesn't kill you, only makes you stronger

Det har vært en vanskelig tid. Men hele tiden har jeg levd under sitatet "What doesn't kill you, only makes you stronger". Det er så sant! Tiden leger alle sår, men det vil fremdeles være arr. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne det. For uansett hvor lang tid det går, vil dette tema og egentlig alt som har med han å gjøre, være ømt.
Det som faktisk ikke overrasker meg, er at jeg har hatt rett. Det beste er egentlig bare å få opp øynene for alt annet enn han. For selvfølgelig vet jeg at det finnes andre gutter der ute, men jeg klarer ikke bare la det synke innover meg og la det hjelpe meg til å forstå. Det er veldig vanskelig å forklare, for jeg vet det samtidig som at jeg ikke vet det.

Kompliserte greier, hehe. Men nå som jeg faktisk har fått opp øynene for andre gutter, og snakka med andre gutter så går det endelig inn på meg. Det finnes gutter som man kan snakke med, som får deg til å le som ikke bare er han.



Vel, som jeg sa, så tar dette tid. Og jeg skal ikke si noenting for sikkert nå, for når jeg ser han igjen, kan hva som helst plutselig skje. Kanskje jeg får vondt i magen, kanskje det kiler i magen? Hva vet jeg? Men forhåpentligvis kjenner jeg ingen tomhet eller noe som helst savn.

Blir du fornøyd da? Hvis jeg endelig kommer over deg og glemmer deg? Er det slik jeg tenker; at du egentlig vil gjøre det bra for meg? Du er vanskelig å forstå seg på, det skal du ha. Kan ikke få sagt det nok ganger.
Uansett hva som skjer, kommer jeg til å lure på hva du tenker når du ser meg. Det har jeg alltid gjort, og det kommer jeg alltid til å gjøre. Det må du vite. Skulle gjort mye for å vite det, uansett hvor langt over deg jeg er.


© Copyright // et av de få bildene jeg kommer til å legge ut av meg selv på bloggen. Og ja - jeg er klar over kvaliteten, men det er ikke nøye.

Det som egentlig er litt morsomt er at jeg faktisk har laga en blogg. Og jeg er utrolig glad for det, for dette kan jeg se tilbake på om noen måneder. Hvor mye jeg har slitt og hvor mye jeg har grått og vært lei meg. Jeg har blitt sterkere gjennom denne tiden selv om det har vært vanskelig. Og selvom jeg ikke er helt over alt enda, så føler jeg at jeg endelig har kommet et stykke på vei og kan se forandringer.
Det er jeg så glad for!
Kort summert fra dette innlegget kan jeg si at jeg tror (og håååååper) at jeg har falt litt for en annen gutt. Er ikke helt sikker, så det får tiden vise. Jeg merker at det er egentlig ikke så mye som skal til for å sjarmere meg i senk. Bare få meg til å le, og vis at du engasjerer deg og bryr deg. Da er det litt utrolig å tenke på hvor mye han gjorde før jeg endelig falt for han, haha! :))

Merker også at noen er nysgjerrige på å vite hvem "han" er. Synes det er litt morsomt, hehe. Men kommer ikke til å si det, og i hvert fall ikke her på bloggen. Selv om jeg skriver om private følelser på bloggen, deler jeg ikke sånt. Det gjør dere jo så nysgjerrige og litt mer ivrige på å lese videre hvis jeg forstår rett, og det er egentlig bare gøy!  

Hater at han ser

Blogger med lange mellomrom nå, men siden det er påskeferie blir det nok endel bedre. Nei, vent.. Har en fullbooka ferie egentlig, men skal nok likevel få pressa inn et par innlegg :))

Ikke så veldig mye nytt siden sist. Var Åpen Kveld på skolen i går, og han var jo der. Han sto ved cafèen og gikk rett forbi meg, og så meg i øynene. Lenge. Å som jeg hater at han gjør det! Det er akkurat som han erter meg fordi han vet såå godt at jeg liker øynene hans så godt i tillegg til at jeg har det vanskelig rundt alt med han. 



Selv om ting har roet seg litt ned nå, og jeg merker følelsene forsvinner litt og litt, er det fortsatt vanskelig. Vanskelig å se han om dagen, og det å tenke på samtalene vi har hatt. Selv om jeg ikke tenker like mye på det, så tenker jeg på det. Og det er da jeg blir lei meg igjen, for jeg vet at det aldri blir sånn igjen.

Altså, de som kjenner meg veit hvor teit jeg er. Og dette er også veldig teit, men jeg tenker at på en måte så er han litt snill mot meg? Kanskje han ignorerer meg for min skyld? At når han skjønner at jeg mister litt og litt følelser, og han ser statuser på face som åpenbart ikke er siktet til han, så blir han glad?
Kanskje han er så smart og snill(?) at han vet at jeg kommer bare til å bli enda mer lei meg om det hadde fortsatt, og at han ignorerer meg for at jeg skal miste følelser og dermed bli glad igjen.

Hehe, eller så kan det selvfølgelig være at jeg er for naiv, da. Og det er heller ikke bra!  

Men vi fikk avspasering i dag pga. Åpen Kveld i går, så derfor drar jeg ut med Louise nå! God påskeferie :))

Er jeg slem? Egoistisk og kravstor?

Fin dag? Joda. Føler jeg endelig har nådd toppen av mine mål på skolen nå! Er så fornøyd som jeg kan bli :))

Men det må jo alltid skje noe negativt iløpet av en dag. Savner han så sykt nå for tiden! Selv om jeg er på vei over "dumpen" som jeg liker å kalle det, merker jeg fortsatt savnet. Alltid idèt jeg ser han, får blikkontakt eller tenker på han, så kjenner jeg det stikket i magen. Savn. En ren, ukontrollerbar klump av savn som kommer og går hele tiden. 


Aner du hvor mye jeg trenger deg? Alt skjer på en gang nå. Er så typisk, men sånn er det. Ja, sånn er det alltid med meg nemlig. Må alltid menge meg med folk som ikke klarer å holde det de lover. Jeg føler meg så jævlig desperat, egopstisk og dum, men jeg trenger deg. Det er alt jeg har å si. Du aner ikke!

Jeg har tenkt endel.. Aner ikke om det er bra eller dårlig, men jeg begynner å lure på om det kanske ikke er han jeg savner. For når jeg tenker etter hadde jeg vært like glad om det var noen andre jeg hadde hatt de minnene med. Om det var en annen som fortalte meg de tingene han gjorde, og fikk meg til å føle på samme måte:

Kanskje det jeg egentlig savner, er nettopp det jeg har nevnt nå. En som kan få meg til å føle meg som noe bedre enn jeg allerede gjør.


Er jeg slem? Er jeg egoistisk og kravstor? Det er spørsmålet jeg stiller megselv. For det er kanskje bare minnene jeg savner. Jeg klarer ikke slutte å tenke på det. Kanskje det bare er sånn hjernen min er. For selv om jeg ser han og kjenner savnet, så tenker jeg likevel aller først på alt han har sagt til meg. Og jeg synes det er vanskelig å forestille meg selvfølgelig, for han er.. han. 

Nok et improviserende innlegg. Liker det ikke, men måtte få ting litt på plass nå etter i dag. 

This is about a boy that is in love with a girl

"Kjærlighet skal ikke være lett". Tror det er de ordene jeg får høre mest nå for tida. Hater å se at jeg og andre venninner og bekjente ikke har det bra. Når alt handler om den ene gutten.
Er rett og slett så lei av alt nå! Eneste jeg vil ha er de ekte vennene mine, sol og sjokolade! Skolen dreper meg med prøver i alt mulig, innleveringer, framføringer og max med lekser. Derfor har jeg ikke hatt tid eller ork til å blogge heller. Skolen suger all fritid fra meg og jeg ender opp med 0 overskudd. Er alltid sliten, trøtt og lei. 

Og jeg klager som alltid :)) - legg merke til smileyen!!



Trodde jeg hadde funnet ut hvordan jeg skulle komme over deg. Trodde jeg kunne spole tiden tilbake, men nei. Jeg klarer ikke, uansett hva! Uker blir til måneder og jeg sitter fortsatt fast i bunnen av grøfta. Å grave seg opp med svake hender og et hode som ikke greier å tenke klart er ikke lett. 

Du hørte meg synge og spille gitar i dag, ikke sant? Tenkte du på meg i det hele tatt under den siste sangen på konserten? Navnet ditt må vel i hvert fall streifa deg en gang når han sa "This is about a boy that is in love with a girl"? Eller? Du sier du ikke har vært forelska i noen andre etter meg. Det gjorde meg glad. Trygg. Mer sikker. Men skulle likevel ønske jeg var den som kom først videre. Egoistisk much? Fint.

Ha en fin kveld (natt?) videre!

Skal? Skal ikke?

Skal? Skal ikke? Kort eller langt? 


// random, fin løve fra weheartit

Jeg gjorde det. Det ble kort, men med en smiley så ingen misforstår.

Det er tårer som renner nedover de kinnene

Jeg husker da vi fortalte hverandre at vi var glade i hverandre. Vi fikk ikke nok av hverandre, og det jeg gledet meg mest til hele dagen var da jeg kunne sitte og prate med deg i timesvis om alt og ingenting. Det var høydepunktet, det!

Nå er alt annereldes. Vi prater aldri og har ikke noe som helst kontakt. Vi unngår hverandre, gjør vi ikke? Det virker i hvert fall sånn. Og når jeg (uheldigvis?) får blikkontakt, føler jeg meg dum. Kjempedum faktisk. Akkurat som du tenker "Herregud, er hun fortsatt sånn?",  "Er hun fremdeles der?" eller "Seriøst, hva holder hun på med?". Er det rart jeg føler meg dum?



Nå går virkelig ingenting min vei i livet. Greit, jeg har venner og alt jeg trenger for å overleve, men nå som henne også går bort. Bokstavelig talt faktisk, skal hun gå bort fra livet mitt, og til himmelen. Det var henne jeg alltid støttet meg på når jeg var redd og grudde meg, når jeg gråt og når jeg ville bli glad. Når jeg trengte kos og en å være sosial med. Hva skulle jeg gjort uten deg, jenta mi? Hvis du bare kunne skjønne hvor mye du betyr for meg, hvor mye jeg har grått og hvor mye jeg vil gråte.. 

Livet kommer aldri til å bli det samme. Helt ærlig, hva skal jeg gjøre nå? Leve videre selvfølgelig. Men uten jenta mi og uten han. Sorgen over lille jenta mi er ille nok - helt ubeskrivelig, men jeg trodde faktisk at jeg var på vei oppover nå. At det skulle komme gode nyheter på rekke og rad nå, men jeg er kanskje for naiv. Det nytter jo ikke være positiv når alt en får er en tung og hard neve negativitet slengt i trynet. 


Akkurat nå ligger jeg i grøfta og graver. Jeg vil opp! Jeg vil ha det bra igjen, men etter nyheten de siste dagene om at den skjønne jenta som jeg har vokst opp med, lever sine siste timer akkurat nå, gjør at jeg mister håpet. Alt håpet er borte nå. Nå føles lyset i tunnelen enda lenger unna. Som om den ikke var langt nok unna fra før av. Livet skal ikke være lett.

Tårer som renner nedover kinnene på den jenta som alltid smiler, alltid ler. På den jenta som får andre i godt humør, og som er den som er sterk for andre sin skyld. Den jenta som alltid er der for vennene sine, og hjelper de det beste hun kan. Det er den jenta som gråter på skolen, som gråter seg i søvn og som gruer seg til å stå opp i morgen til verdens verste nyhet. 

In my dreams, boy - that's obviously where you belong

Stolt av de som gidder å lese hele. Du forstår mer når du har lest ferdig.

Vi hadde matteprøve. Jeg ble tidlig ferdig og gikk ned en trapp i skolebygget for å se på en lærer fra barneskolen spille bordtennis. Det  var endel folk der, og jeg fikk en bra sitteplass ved siden av en god venninne. 

Bestemmer meg for å gå tilbake til klasserommet for å sjekke om bestevenninna mi er ferdig med prøven. Jeg møter henne på veien, og vi går sammen tilbake til rommet hvor gamlelæreren vår spiller bordtennis. Der står han. Han har visst stått der hele tiden, og han er helt oppslukt i spillet. 

Plutselig har tiden flydd fra han, og han rekker ikke bussen hjem, så det ender med at han, jeg og bestevenninna mi går sammen hjem. På veien hjem møter jeg mamma, lillesøstra mi og stefaren min. De er på vei til hytta, så jeg er alene hjemme for kvelden. Da jeg og bestevenninna mi skilles, sier vi hade og jeg og han fortsetter langs veien mot meg. Vi prater om alt og ingenting, selv etter alt som har skjedd. Endelig! Husker vi prata om ting vi allerede har snakka om før, og jeg hadde en deilig følelse i kroppen. Jeg var endelig ordentlig glad igjen!

Da vi kommer til mitt hus, sier jeg bare til han at "Du, jeg kan følge deg litt lenger bortover veien, jeg. Jeg er jo hjemme alene uansett". Han smiler, og vi fortsetter å gå. Dette er altså på vinteren, og plutselig kommer det en brøytebil foran oss som brøyter snø på fortauet. Brøytebilen tar hele plassen i bredden, så jeg og han løper over nabogjerdet. Jeg legger merke til at han løper ganske langt inn i hagen, mens jeg selv bare står rett bak gjerdet. Plutselig mister "sjåføren" (eller hva enn man kaller en som kjører den brøytebilen) kontrollen og kræsjer i gjerdet akkurat der jeg står. Jeg blir forslått i ansiktet og armen min er helt ødelagt. Men jeg merker ikke smertene, så han løper fram igjen og vi går bare videre som om ingenting har skjedd.



Vi går videre og snakker og ler. Har det utrolig hyggelig helt til han blir henta av moren som henter han langs veien med bilen deres. Mens han går inn i bilen, snur han seg mot meg og sier "Det var koselig å snakke med deg" eller noe, husker ikke akkurat. Husker jeg ble utrolig glad da. "Han synes også at det var hyggelig. Kanskje ting kan bli som før igjen da?".

Resten er kjedelig og uinteressant. Men et lite (heh, langt?) utdrag av en utrolig bra drøm jeg hadde natt til i går. Var så deilig å bare komme meg unna virkeligheten og drømme noe fint. Selv om det kanskje ikke er så realistisk akkurat nå, var det fint å føle ordentlig glede. 

When I need you most, you let me fall

LES: Flere som legger merke til at jeg ofte har annahvert innlegg om følelser og meninger? Haha, litt morsomt da. Merker også at det blir flere kommentarer på innlegg om følelser og slikt. Er det morsommere å lese om det enn om hva jeg mener om forskjellige ting?


 

Alt føles egentlig som om det blir skyvd lenger og lenger vekk fra meg. At jeg blir mer og mer alene på en måte. Forestill deg en lavasjø med en steinoverflate som deles i mange biter, som flyter lenger og lenger fra hverandre. Sånn føler jeg det. Alt som betyr noe for meg; han, pappa, enkelte venner, musikken og lille Martemor, hunden til pappa. Alt sammen bare flyter vekk fra meg.

Bedre blir det ikke av at det skjer så mye for tiden. Så mye som gjør at jeg trenger han mer enn noe annet. Han var den jeg kunne snakke med om ALT mulig. Klart jeg kan prate med mange av mine nærmeste venninner, men det blir ikke det samme. Enkelte ganger er bare en gutt den beste å snakke med. Og spesielt også han. Ingen er som han!

Men nå er han borte. Jeg får rett og slett ikke ordene hans ut av hodet. Når jeg lukker igjen øynene kan jeg se de for meg: "Det er helt over. Jeg gidder ikker mer". Jeg kan begynne å gråte når som helst bare jeg tenker på det.



Og akkurat nå som jeg virkelig trenger en som han å snakke med. Jeg hadde gjort så mye for å endre på den lille tingen i fortiden som forandret så mye. Tenk hvor vi kunne vært i dag. Det er noe jeg tenker på hele tiden.. Åh, jeg savner han så fælt!
Akkurat nå føler jeg egentlig bare et stoort flashback. Akkurat på denne tiden i fjor, skjedde det som skjer nå. Og jeg kom meg gjennom det så bra pga. han. Fordi han fikk meg opp bare ved å gjøre det klart for meg at det finnes bra gutter der ute. Han fikk meg til å føle meg spesiell og verdsatt igjen!

Men jeg kjente han visst ikke godt nok. Plutselig kræsja det, og vi ble begge usikre. Begge ble forvirra, og jeg skjønner godt hvordan han også hadde det. Men han vet bare ikke hvordan jeg hadde det, og hva som egentlig var sannheten. Og det kommer han tydeligvis aldri til å få vite heller, for han er ikke interessert i å snakke med meg. Det har han jammen meg klart å få vist at han ikke vil!


© copyright

Skulle bare ønske du kunne gitt meg en sjanse til. Bare starte på nytt og glemme dette. For jeg greier ikke å gå videre uten deg. Eller, jeg klarer det sikkert, men det virker helt umulig. Hvis du bare ville gitt meg sjansen til å i hvert fall forklare hva som er sannheten. At jeg fikk fortalt deg hvilken liten misforståelse som forårsaket at vi nå er hvor vi er. Så kunne vi ledd av det begge to. For det var ganske teit, ikke sant? 
Uff, teit ja.. Og jeg er superteit.

Fåtall som skjønner hva den siste setninga over her. Skulle forresten si at Marthe er utrooolig kul! Digger deg, jenta mi! Du er faen meg en av få som faktisk gjør så mye for at jeg skal ha det bra og du aner ikke hvor mye det betyr! Og jeg er alltid her for deg og, det vet du. Du fortjener kun det beste. Love you! ♥

Husk: Liker du best å lese innlegg om følelser og sånn siden det er det jeg får best respons på?

Han fikk meg så forelska i han...

Jeg vet jeg fortjener bedre. Jeg sa det til og med til meg selv før. Men likevel er det han jeg vil ha, og jeg vil ikke gi slipp. Jeg vil ikke ha noen andre, eller noen bedre.. Jeg er naiv nok til å fortsette å tenke på alt det positive; alle de fine minnene, alt han har sagt, alle latterkulene og de dagene da han var den eneste grunnen til at jeg ville på skolen, at jeg i det hele tatt ville stå opp om morgenen.

Han er fortsatt konstant i tankene mine, ikke bare når jeg ikke får sove. Og alt jeg ser og hører klarer jeg på en eller annen måte å forbinde med han. Jeg vet jeg er dum, men jeg kan ikke noe for det. Han fikk meg så forelska i han, og så droppa han meg for en liten misforståelse. Og han har gjort det helt åpenbart at å ta kontakt med han er helt meningsløst, for han gidder ikke mer.



Bare å se eller høre navnet hans, gjør vondt. Å vite at noen er lykkelig med sin kjæreste mens jeg ikke engang er halvveis på vei over en gutt, gjør vondt. Å vite at en annen jente snakker med han som jeg pleide, gjør vondt. Å se bilder av han, gjør vondt. Å se han, gjør vondt. Å tenke på alt det han og jeg har vært gjennom, gjør vondt, for det er bare minner igjen av det.

Oi, jeg overdriver! Bare skriver ned det første som faller meg inn, helt ærlig. Hva er poenget med å poste et innlegg akkurat nå? Ikke veit jeg, men føler bare for å få ting ned så jeg i hvert fall slipper å tenke på det hele tiden. Neida, jeg tulla, kommer til å tenke på det uansett. 

DET GJØR SÅ VONDT

Alt minner meg om deg. Jeg klarer ikke slutte å tenke på deg, og på hva vi hadde. Tenk hva som hadde skjedd hvis ting bare hadde vært litt annerledes? Hvis en setning ikke var sagt? Kun en setning. En liten setning ødela så mye. Synes ikke du også at det er trist?

Vi var så forelska i hverandre. Du sa de søteste tingene til meg. De som vet hvem du er, kan ikke forstå meg eller hva jeg snakker om, for du er så annerledes på "overflaten". Selv om ting ikke gikk vår vei, angrer jeg ikke på at jeg ble kjent med deg, og jeg føler meg heldig. Heldig som hadde en som deg som fikk meg til å føle meg spesiell, satt pris på og som fikk meg til å føle meg hel da halve meg var revet i stykker.



Jeg klarer rett og slett ikke å komme over deg, å glemme deg. Du har betydd så mye for meg, du aner ikke! Noen ganger tar meg megselv i å sitte med tårevåte øyne når jeg tenker på deg. Jeg har skjønt for lengst at å fortrenge alt ikke fungerer, i hvert fall ikke når jeg ser deg så ofte og tenker på deg så mye som jeg gjør. Jeg må ta tiden til hjelp og bare komme over deg. Selv om jeg fortsatt tror (eller mest håper) at det skal ordne seg. At du skal ta kontakt igjen og at ting skal bli som før.

Jeg som faktisk trodde at jeg aldri kom til å krangle med deg. "Han er så chill, så det går bra" husker jeg at jeg tenkte. Men jeg kjente deg vel ikke godt nok, for her er vi. Altså.. Vi har vel ikke akkurat krangla, men likevel. Trodde alltid at jeg skulle være venn med deg om ikke noe annet. 

Det gjør så vondt. Og vite at frykten av at en annen jente får gjennomgå det jeg fikk, høre de ordene jeg fikk høre, snakke med deg som bare jeg gjorde. At den frykten er sannhet. At det faktisk er en jente som får alt det. Som allerede har "tatt min plass". Akkurat som du prøver å fortelle meg at "Nå er det helt over".
Det gjør så vondt. 

Du snudde deg ikke.

Du snudde deg ikke. Hvorfor ikke? Du var den eneste som ikke snudde deg. Jeg klarer ikke glemme det, jeg får ikke det ut av hodet. Hvor sårende det faktisk var å se alle andre sitt ansikt vende seg mot meg unntatt ditt. Hvorfor? Hvorfor vil du ikke engang se på meg? Jeg tror ikke du noen gang kan forstå hvor mye du betyr for meg, og da hvor mye jeg tar til meg og tenker på det du gjør. Hvor mye det knuser meg å se at du ikke engang vil se på meg.

Har jeg gjort noe galt? Jeg har blitt fortalt at det kan være fordi du faktisk ikke er over meg ennå. Stemmer det? Er du ikke over meg enda? Sliter du også med å sove om nettene og med å tenke på hva som kunne ha skjedd om ting hadde vært litt annerledes?
Er du som du sa at alle gutter er; en som prøver å være tøff, og som ikke vil vise svakhet? Jeg er ikke dum. Jeg har opplevd gutter som det før, og jeg skjønner egentlig ikke at det ikke har slått meg før.

Da er det vel litt ømt for deg og da? Litt sårt enda, men tiden leger alle sår. Ikke sant?



 

Jeg husker for noen år siden, så fortalte farfar meg at det største problemet mellom to personer er kommunikasjon. Om man ikke kan snakke sammen, er det dømt til å ende problematisk. Eller?
Var det bare ikke meningen at det noen gang skulle fungere mellom oss to? Var det rett og slett "skjebnen"? Er det meningen at vi heller skal unngå hverandre, ikke se på hverandre og når vi uheldigvis får øyekontakt, bare late som om ingen av oss tenker på det?

Kanskje jeg ikke burde tenke på deg heller, da.
Det føles jo som jeg begynner å komme smått over dette, men jeg vet med meg selv at det bare er løgn. Kanskje jeg føler det på overflaten, men når jeg tenker etter og slutter å lure meg selv til noe annet, er det fortsatt deg jeg vil ha. Det er fortsatt deg jeg tenker på når jeg ikke får sove eller ikke klarer å konsentrere meg på skolen. Det er deg jeg vil snakke med om alt og ingenting, og alt er rett og slett deg.



Men det største spørsmålet som surrer rundt i huet mitt er likevel: "Tenker du noengang på meg?". Er jeg i tankene dine, som du er i mine, eller er jeg bare ei dum jente som tenker for mye? Betyr jeg fortsatt noe for deg, eller er det rett og slett sinne og bitterhet som styrer hvordan du oppfører deg ovenfor meg, og er det det som da var grunnen til at du ikke snudde deg?

Du er ikke lett å forstå seg på, det skal du ha. Nå er du jo gutt, og jeg er ingen mindreader, så hva kan man vel forvente? 


Rotete innlegg. Mye spørsmålstegn? Og ingen forstår hva jeg mener med å snu seg, men det får nå bare være, det er valgfritt å lese bloggen min.
Synes forresten det er dårlig med kommentering for tiden. Ser jo på statistikken hvor mange som er innom når jeg først blogger; litt skuffende da å se hvor få som faktisk kommenterer. Jeg setter så stor pris på tilbakemeldinger, så tusen takk til de som legger igjen en kommentar!

Herlig dag!

I skrivende øyeblikk sitter jeg nydusjet og fri for sminke med en våt topp på huet. Herlig! Føler jeg har vært utrolig effektiv i dag. Onsdager er egentlig den tyngste og hardeste dagen i uka med tanke på at vi bare har teoretiske fag hele dagen. Men jeg liker det! Da får jeg muligheten til å gjøre en bra innsats i hvert fag, jobbe og være effektiv!

Ting går bedre nå.. Vet at hver dag er litt bedre, og den tanken holder meg oppe samtidig som jeg har verdens beste folk rundt meg når jeg vil! Ah, herlig!



Vet ikke om det er fordi jeg ikke ser han nå om dagen at det er lettere for meg.. Vet heller ikke om det er fordi jeg har kommet meg enda litt mer over det. Håper bare ikke at når jeg ser deg igjen, raser alt sammen igjen. Som et puslespill, så jeg blir nødt til å bruke tid og tankegang på å finne de rette brikkene for å finne ut hva som egentlig skjer i huet mitt.

Nåvel, siden jeg har hatt en fin dag i dag, kan jeg like gjerne summere opp hvorfor jeg er så glad akkurat i dag:

  • Verdens beste bestevenn kom ekstra tidlig til meg til morgenen i dag
  • Jeg fikk tilbake hjemmeforsøk-rapporten i naturfag i dag og ble veldig fornøyd 
  • Lo mye på skolen i dag med de beste folka som finnes
  • Ikke tenkt mye på han
  • Noen som vet den følelsen av god samvittighet etter at man har tatt seg god tid med lekser? Den følelsen hadde jeg i dag etter at jeg hadde skrevet ferdig en fremføring i spansk
  • Har vært flink jente og rydda og vaska rommet, er så deilig!
  • Lagra en ny spilleliste på youtube med nye favorittsanger, deilig med noe nytt til en forandring
  • Laga frappuccino, noe av det beste jeg vet, etter jeg hadde rydda rommet samtidig som jeg spiste hjemmelaga pizza med god samvittighet på en onsdag
  • Skjemte meg selv bort med et lite minispa
  • Vi begynner klokka 10:00 på skolen i morgen, som betyr at jeg kan sove lenge i tillegg til å bruke lang tid på badet i morra

Lista er lang, og jeg digger det! Satser på en like bra dag i morgen! Får håpe jeg ikke ser mye til han i morgen heller da, selv om det er fælt å si det, men da er det lettere å tenke positivt. Jeg er vel ikke alene om å tenke sånn?


Nemo er søt. Ikke spør hvorfor jeg valgte akkurat dette bildet, jeg er litt random.


Du ser meg smile, ikke sant?

Jeg er en helt ordinær jente. Du ser meg kanskje når jeg går i byen eller sitter på bussen, er på skolen eller kanskje du er en god venn av meg.

Du ser meg smile, ikke sant? Du ser meg le og være fornøyd. Høylytt er jeg også kanskje iblandt. Ganske utadvendt og glad. Noen ganger snubler jeg i trappa på skolen, driter meg ut i byen.. Men jeg smiler og er fornøyd. Ler det av meg og fortsetter å være glad og blid.

Er det ikke fint? Å se en jente som har det bra? Jo, selvfølgelig. Det er et godt inntrykk av en person. Men om du bare hadde visst, har jeg det ikke så bra som jeg skal ha det til. Det påklistrede smilet og den latteren som bryter ut på kommando, er det troverdig? 

Jeg må innrømme at jeg ikke vil vise hvor lei meg jeg er. Selvfølgelig vil jeg jo ikke det. Jeg vil være den glade jenta som smiler og som klarer å klistre et smil med en liten latter på toppen av det hele på folks ansikt. Jeg vil være den jenta som er positiv og som har et åpent sinn til alt, enda de som kjenner meg godt vet hvilken negativ person jeg egentlig er.

Men jeg har funnet ut hvor lett det er å ta på seg et smil om morgenen samtidig som du tar på sminke. Hvor lett det er å få folk til å tro at du er glad. At du ler fordi du synes noe er morsomt eller at du er fornøyd med alt.

Og det er klart, jeg har tak over hodet, mat på bordet, rene klær og gode venner og familie. Så jeg klager ikke overlivet. Jeg klager over tilværelsen og situasjonen i dette tidspunktet. Jeg skal ikke legge skjul på at alt dette påvirker jo meg, tankene mine og hvordan jeg er når jeg er alene. Det er ikke lett å være 14 og ha kjærlighetssorg. Men jeg skal ikke la det påvirke hele min hverdag. Jeg går på skolen, jeg er med venner, jeg spiser någenlunde normalt og jeg
gjør det jeg vanligvis gjør.

Så du ser meg smile? Vel, da har jeg gjort en god jobb i dag og. Prøver nemlig å se lysere på dette, så det er jo et fremskritt. Man jobber seg sakte, men sikkert fremover, ikke sant? 

Ha en fin dag videre :)

See that girl?



See that girl? Yeah, she is the one who stuck up for you, the one who stayed up all night just to talk to you. She's the one whose heart flutters when she gets a call or text from you. She's the one who fought for you, the one that missed and loved you... But by the time you realize that she's the girl you want, she'll already be with the guy who figured it out..

Ting går veldig sakte. Føles som om jeg har overdrevet igjen, og kanskje jeg har det? Er uansett ikke lett å smile og være glad og positiv når man ikke har det så greit.
Så mens jeg har vært litt nede, var jeg samtidig i mitt lille kreative hjørne. Fant på mitt eget lille sitat som passer sinnsykt bra til hvordan jeg har det nå: 



"When are you going to realize that perfect girls don't excist, so what are you looking for when a girl that makes mistakes isn't even good enough?"

 

Nå skal jeg sette meg ned, samle opp alt av motivasjon og øve til RLE prøve som jeg har i morgen. Heheheheheehehe, ønsk meg gjerne lykke til, det kan jeg trenge!

Helt tom.

Helt tom. Herregud, så fort alt har gått! Føles som om det var en dag forrige uke at du fikk meg til å føle meg som den jenta. Nå da? Nå aner jeg faktisk ikke hva jeg skal føle. 

Jeg vet du og er lei deg. Jeg vet du tenker på det. Du har sagt det, og jeg kan forstå det. Men jeg kunne ikke vite at du faktisk tenkte så mye på det. At du tok det såpass til deg, og at det skulle ødelegge så mye. Hvis jeg bare hadde visst..

Men jeg er ikke perfekt. Jeg angrer, har sagt deg hvor mye jeg angrer, hvor lei meg jeg er. Jeg har bedt deg og gjort alt jeg kan, men nei. Det er virkelig over denne gangen. Jeg blir nødt til å legge alt bak meg. Glemme alt og rett og slett bare komme over deg.
Faen, dette kommer til å bli så vanskelig! Du betyr så sinnsykt mye for meg. Og enda alle sier at jeg fortjener bedre, bare må glemme deg og at det finnes bedre gutter der ute, så klarer jeg ikke å ta det til meg. Hjertet mitt fortalte meg at jeg burde fortsette å kjempe for at dette skal funke.
Men likevel sier alle sier jo at vi skal følge hjertene våre, så jeg sto imot det folk fortalte meg og anbefalte meg og fulgte hjertet. Jeg kjempet for vår skyld, jeg gjorde alt jeg kunne, men nei.

Var det dumt av meg å fortsette? Burde jeg gitt opp og heller hørt på hva alle andre sa? Ikke vet jeg, det kom jo ikke noe særlig godt ut av det. Men det er som de sier "Det er bedre å ha prøvd og feila, enn å ikke gjort det og lurt på hva som kunne ha skjedd". 

Det er så uvirkelig. Jeg må glemme alt, i hvert fall legge det bak meg. Akkurat som om det er et slags lovbrudd å fortsette. Sånn føles det faktisk. 

I flere uker har jeg nå vært lei meg. Av forskjellige grunner, men hovedsaklig pga. han. Han har vært lenge og er en stor del av livet mitt. Kanskje fordi han hjalp meg gjennom den vanskligste og hardeste tiden i livet mitt hittil?
Jeg klarer rett og slett ikke gi slipp på han. Jeg ser han hver dag, og som om ikke det er vanskelig nok til vanlig.. Hvordan skal det bli nå?
Veit jeg sikkert kommer til å se dette innlegget om ett år kanskje, og le. Gleder meg til den dagen. 

Det er ikke lett. Jeg har vært utrolig lei meg de siste ukene, men dette tok av. Skal bli "morsomt" å se hvordan det går videre. Kan liksom ikke forestille meg forelska i noen andre på en stund. 

Ikke kan man bare fake et smil heller. Har gjort det de siste ukene, men når man rett og slett ikke får fram noe smil i det hele tatt? Hva gjør han da? Uansett hva som skjer, er det ingenting som kan lokke fram smilet. Jeg prøver, men å fake smilet har uansett ingen virkning. Jeg kjenner ikke glede i kroppen lenger og kjeven beveger seg for mye unødvendig. Akkurat som at hele kroppen ikke fungerer riktig fordi jeg har det vanskelig. 

Måtte få alt ut.

Var i byen i dag med herligste Solin. FIkk snakka litt om dette og møtt nye mennesker. Alltid like koselig, det!
Kjøpte i samma slengen en sjokoladedonut, en stor stratos sjokoladeplate og cola. Trøstespising på g. Men er vel lov å synes litt synd på seg selv uten at det er et lovbrudd, eller?

Nå skal jeg se på senkveld så jeg kommer på andre tanker, så spiser jeg resten av all den usunne dritten før jeg går til sengs. Må jo prøve å sove og samle opp energi til i morgen. Da er det birthdayparty for Sunniva. Overnattingsbursdag, og vil jo ikke da være taperen som sovner tidligst av alle :(:(:(:(:(:(

Neida, nå dro jeg det litt ut av sammenhengen. Selv om jeg ikke har hatt det, håper jeg alle har hatt en fin dag! Og god kveld videre! 

It's hard to forget someone who gave you so much to remember.

Føles som om jeg ble forelska i deg på nytt i dag. Du er så herlig! Fy fader, er umulig å slutte å se på deg! Skulle ønske øyekontakten bare kunne fortalt meg mer.
Men men.. Ting går bedre nå. I hvert fall er det det jeg føler i dag. Blir vel noe annet i morgen, og noe helt annet dagen etter der igjen. Men sånn er det når man er en forvirra, liten 14 åring, er det ikke?



Det er som de sier "It's hard to forget someone who gave you so much to remember". Hah, kødder du, eller? Tenk at den personen- den personen som hjalp meg gjennom den verste, men også på samme tid den beste, sommeren på lenge er den personen jeg ender opp med å ikke klare å glemme. Nå har det bare gått noen måneder siden alt sa stopp, men likevel. 

Hadde vært så praktisk å bare kunne se hva andre tenkte. Eller? Kanskje ikke? I mitt tilfelle hadde jeg gjort hva som helst for å få se hva han tenker.
"I wonder what you think when you see me". Nettopp det gjør jeg! Og, som sagt, bare om han hadde snakka til meg. Bare om han hadde tatt seg tid til å logge på face eller noe bare for å snakke med meg. Eller burde kanskje jeg ta initiativet? I så fall, hvordan skal jeg klare det? Fortell meg det.



Det er bare det at jeg savner han så fælt. Klarer ikke å slutte å tenke på alt det fine han har sagt til meg. Når jeg ser han, suser tankene forbi. Som når du går i motvind. Det er umulig å unngå tankene som flyr rundt i huet mitt. Er det sånn for deg og? Har du det også sånn?

Men nå tenker jeg at jeg skal lage et innlegg som jeg kan publisere senere. Hadde plutselig endel bloggidèer nemlig.
Synes forresten det er utrolig gøy å se på statistikken at jeg allerede har såpass mange lesere etter bare ett innlegg! Superkoselig! Fortsett å les, og legg gjerne igjen en kommentar :) 

Life's a bitch

Joda. Fint å starte den nye bloggen med et syteinnlegg, men sånn kan det gikk! Denne bloggen kommer uansett til å være et sted jeg kan skrive fritt ned følelsene mine. Gode eller vonde. Så slepper jeg å spamme ned face med emo-statuser til tusen.

Det er jævlig vanskelig dette med gutter.. Jeg veit det er gjensidig for guttene, men når man er i situasjonen. Da raser hele verden ned midlertidig. Midlertidig? Ja, - vi sier det.
Veit ikke om jeg sier det fordi jeg er en dramaqueen og overdriver hele tiden eller om det faktisk er sånn det er.

Jeg har hele tiden sagt til meg selv "Det går bra. Nå er jeg over han, og han er glemt", men nei. Jeg ender alltid opp med å måtte innrømme for meg selv hva som er fakta; Jeg har det greit, men ikke bra. Jeg er ikke over han og har langt ifra glemt han. Sånn er livet, eller?
Klarer ikke slutte å tenke på alle de gode stundene. Alt det fine han har sagt til meg og hvordan han fikk meg til å føle meg. De sene sommerkveldene når vi begge satt oppe så lenge som mulig bare for å snakke med hverandre. Alle gangene jeg har ledd og syntes han var morsom.

Øyekontakten var dagens høydepunkt. Hver gang føltes like spesiell, og det rant glede gjennom hele kroppen. Kroppen fylte seg rett og slett med varme og alt samlet seg til en stor haug av sommerfugler i magen. Alt føltes så bra. Jeg var så forelsket.

Og hva skjedde? Alt forandret seg så brått. Plutselig satt jeg igjen med alt. Jeg skulle holde samtaler i gang og jeg skulle gjøre både ditten og datten. Var det rettferdig? Kanskje du syntes det? Ikke vet jeg, du hadde vel dine grunner for å gjøre det du gjorde.
Jeg tror ikke du visste hva alt gjorde med meg til slutt. At jeg skulle ende opp slik. Vel, du vet jo godt hvilken overdramatisk dramaqueen jeg er. Men likevel..

Hadde vært fint å vite hva du følte. Ikke at jeg egentlig veit hva jeg vil. Vil jeg ha alt tilbake, for å leve i denne "sirkelen" eller vil jeg kjempe meg videre? For det er ikke lett å ta nye skritt nå uten deg. Uten din hjelp. For du aner ikke hvor mye du betydde og fortsattbetyr for meg. Selv den "kontakten" vi hadde. 

Okei, jeg veit, som sagt, ikke hva jeg vil eller hva jeg ville fram til med dette innlegget. Måtte bare få ting litt på plass. "Ut". 

Håper på en bedre dag i morgen. Selv om det er mandag. Får prøve å se positivt på det. Hah, jeg, positiv? Not gonna work!
Negative much?