Castle Walls

Merker det er vanskeligere og vanskeligere å sette ord på ting. Ikke bare følelser, men hvorfor jeg føler det. Jeg aner ikke. Kjenner ikke megselv igjen. Verken i speilet eller den jenta som sitter og skriver nå. Ingen kan noengang forstå. Hvorfor gjorde jeg det mot megselv? Alt er så ukjent for meg. Jeg er omringet av tåke, og jeg aner ikke hvor jeg skal gå. Jeg står i korridoren med alle dørene foran meg på begge sider. Har ikke nøkkelen til noen av dørene. Får ikke tilgang til noen muligheter til bedring.

Man skulle tro det er så lett å bare sette på et smil hver dag, komme seg gjennom det, og komme seg til sengs igjen. Og nå som det har blitt rutine, kan jeg vel svare på hvor lett det er. Det er sjeldent jeg er ordentlig glad, og det er ikke ofte smilet er ekte. Jeg hater det. Savner følensen av å være virkelig glad.  Sånn ordentlig glad! 
Det går utover alt. Helse, matlyst, venner og behov. Og hva som skjedde med den glade jenta for bare et par måneder siden.. Ja, det skulle jeg likt og visst! Hater at ting er nytt, for jeg er så fremmed. Alt er nytt, og jeg står her helt alene. Har et sterkt behov for en klem. En skulder å gråte på. Bare et smil, eller å høre at jeg betyr noe for noen. Det betyr hele verden når noen sier det! Mye, mye mer enn man skulle tro!  

Én kommentar

Jacqueline
-21.10.2012 kl:22:46


wuuut? jentamiii ;((<3<3

Skriv en ny kommentar