Alt minner meg om deg. Jeg klarer ikke slutte å tenke på deg, og på hva vi hadde. Tenk hva som hadde skjedd hvis ting bare hadde vært litt annerledes? Hvis en setning ikke var sagt? Kun en setning. En liten setning ødela så mye. Synes ikke du også at det er trist?

Vi var så forelska i hverandre. Du sa de søteste tingene til meg. De som vet hvem du er, kan ikke forstå meg eller hva jeg snakker om, for du er så annerledes på "overflaten". Selv om ting ikke gikk vår vei, angrer jeg ikke på at jeg ble kjent med deg, og jeg føler meg heldig. Heldig som hadde en som deg som fikk meg til å føle meg spesiell, satt pris på og som fikk meg til å føle meg hel da halve meg var revet i stykker.

Jeg klarer rett og slett ikke å komme over deg, å glemme deg. Du har betydd så mye for meg, du aner ikke! Noen ganger tar meg megselv i å sitte med tårevåte øyne når jeg tenker på deg. Jeg har skjønt for lengst at å fortrenge alt ikke fungerer, i hvert fall ikke når jeg ser deg så ofte og tenker på deg så mye som jeg gjør. Jeg må ta tiden til hjelp og bare komme over deg. Selv om jeg fortsatt tror (eller mest håper) at det skal ordne seg. At du skal ta kontakt igjen og at ting skal bli som før.

Jeg som faktisk trodde at jeg aldri kom til å krangle med deg. "Han er så chill, så det går bra" husker jeg at jeg tenkte. Men jeg kjente deg vel ikke godt nok, for her er vi. Altså.. Vi har vel ikke akkurat krangla, men likevel. Trodde alltid at jeg skulle være venn med deg om ikke noe annet. 

Det gjør så vondt. Og vite at frykten av at en annen jente får gjennomgå det jeg fikk, høre de ordene jeg fikk høre, snakke med deg som bare jeg gjorde. At den frykten er sannhet. At det faktisk er en jente som får alt det. Som allerede har "tatt min plass". Akkurat som du prøver å fortelle meg at "Nå er det helt over".
Det gjør så vondt.