Du snudde deg ikke.

Du snudde deg ikke. Hvorfor ikke? Du var den eneste som ikke snudde deg. Jeg klarer ikke glemme det, jeg får ikke det ut av hodet. Hvor sårende det faktisk var å se alle andre sitt ansikt vende seg mot meg unntatt ditt. Hvorfor? Hvorfor vil du ikke engang se på meg? Jeg tror ikke du noen gang kan forstå hvor mye du betyr for meg, og da hvor mye jeg tar til meg og tenker på det du gjør. Hvor mye det knuser meg å se at du ikke engang vil se på meg.

Har jeg gjort noe galt? Jeg har blitt fortalt at det kan være fordi du faktisk ikke er over meg ennå. Stemmer det? Er du ikke over meg enda? Sliter du også med å sove om nettene og med å tenke på hva som kunne ha skjedd om ting hadde vært litt annerledes?
Er du som du sa at alle gutter er; en som prøver å være tøff, og som ikke vil vise svakhet? Jeg er ikke dum. Jeg har opplevd gutter som det før, og jeg skjønner egentlig ikke at det ikke har slått meg før.

Da er det vel litt ømt for deg og da? Litt sårt enda, men tiden leger alle sår. Ikke sant?



 

Jeg husker for noen år siden, så fortalte farfar meg at det største problemet mellom to personer er kommunikasjon. Om man ikke kan snakke sammen, er det dømt til å ende problematisk. Eller?
Var det bare ikke meningen at det noen gang skulle fungere mellom oss to? Var det rett og slett "skjebnen"? Er det meningen at vi heller skal unngå hverandre, ikke se på hverandre og når vi uheldigvis får øyekontakt, bare late som om ingen av oss tenker på det?

Kanskje jeg ikke burde tenke på deg heller, da.
Det føles jo som jeg begynner å komme smått over dette, men jeg vet med meg selv at det bare er løgn. Kanskje jeg føler det på overflaten, men når jeg tenker etter og slutter å lure meg selv til noe annet, er det fortsatt deg jeg vil ha. Det er fortsatt deg jeg tenker på når jeg ikke får sove eller ikke klarer å konsentrere meg på skolen. Det er deg jeg vil snakke med om alt og ingenting, og alt er rett og slett deg.



Men det største spørsmålet som surrer rundt i huet mitt er likevel: "Tenker du noengang på meg?". Er jeg i tankene dine, som du er i mine, eller er jeg bare ei dum jente som tenker for mye? Betyr jeg fortsatt noe for deg, eller er det rett og slett sinne og bitterhet som styrer hvordan du oppfører deg ovenfor meg, og er det det som da var grunnen til at du ikke snudde deg?

Du er ikke lett å forstå seg på, det skal du ha. Nå er du jo gutt, og jeg er ingen mindreader, så hva kan man vel forvente? 


Rotete innlegg. Mye spørsmålstegn? Og ingen forstår hva jeg mener med å snu seg, men det får nå bare være, det er valgfritt å lese bloggen min.
Synes forresten det er dårlig med kommentering for tiden. Ser jo på statistikken hvor mange som er innom når jeg først blogger; litt skuffende da å se hvor få som faktisk kommenterer. Jeg setter så stor pris på tilbakemeldinger, så tusen takk til de som legger igjen en kommentar!

3 kommentarer

Sondre
-15.02.2012 kl:21:19


Så utrolig bra skrevet veronika!<3 husk at jeg alltid er her for deg<3
Emilie
-15.02.2012 kl:21:35


Herregud å du skriver så utrolig bra!! <3 Åh, ubeskrivelig! <3
Ingrid B. Normann
-15.02.2012 kl:23:17


Nydelig innlegg, snuppa <3

Skriv en ny kommentar